Anmeldelse: Relic

Australske filmskapere har levert noen av de mest minneverdige grøsserne de siste årene. Her er enda én!

Med filmer som The Babadook, Hounds of Love og ikke minst The Nightingale har de vært en premissleverandør av slemme og melodramatiske filmer som blander horror med mellommenneskelig drama på en helt annen måte en det man får fra europeisk og amerikansk horror.

Relic plasserer seg trygt inn i denne tradisjonen og viser at Australia fremdeles leverer skrekkfilm fra øverste hylle.

Da de ikke får kontakt med Edna (Robyn Nevin), må datteren Kay (Emily Mortimer) og barnebarnet Sam (Bella Heathcote) dra til bestemorens gamle og forfalne hus for å lete etter henne.

Uten å kunne gjøre rede for hvor hun har vært, dukker plutselig Edna opp igjen. Det blir etterhvert klart at hun lider av demens, men både Kay og Sam begynner å se tegn på at det er noe annet som er galt. En ond tilstedeværelse i huset virker å kontrollere Edna.

Det å bruke hjemsøkte hus som et bilde på mentale lidelser er et kjent grep, men sjelden er det gjort så vellykket som her. Vi blir presentert for et stor, nærmest gotisk landsted, som lider under manglende vedlikehold. Det er skittent, rotete, med knuste vinduer og ødelagte gulv. Til motsetning fra mange andre filmer er det dog ikke i kjelleren det er skumlest, men i andreetasjen.

Innimellom virker det som om gangene og rommene i overetasjen transformeres til en labyrint. Jo mer forvirret Edna er, jo vanskeligere og mer komplisert blir labyrinten.

Veggene i huset mangler maling og muggsopp vokser frem. Også her er det loftet som er hardest rammet. Tilstanden til huset følger utviklingen til Edna. Reisverket er slitent og forfallent, og etterhvert som demensen blir mer fremtredende, jo mer mugg finner vi andre etasje.

Med noen unntak er det meste av filmen viet forholdet mellom mor, datter og barnebarn. Forholdet mellom disse skildres på en svært fin måte og spesielt de gnisningene vi finner mellom spesielt Kay og Sam er troverdig. Et forhold som speiles i Kays forhold til Edna. På denne måten viser filmen på en effektiv måte hvordan en forelder blir som et barn igjen når man rammes av alzheimers.

Mange vil kanskje reagere på tempoet i filmen. Relic tar seg god tid og bygger møysommelig opp en svært uhyggelig stemning. Sakte, men sikkert skrider uhyggen frem, før de kulminerer i en finale som er så heftig og effektiv at man blir nesten andpusten av å sitte i kinosalen.

Det er nesten utrolig at dette er regissør Natalie Erika James sin første film. Det er tydelig at hun har god kunnskap om sjangeren og hun regisserer med en så stødig hånd at det vitner om en filmskaper med en stor fremtid.