Anmeldelse: The Nightingale

Fire år etter at regissør Jennifer Kent debuterte med The Babadook i 2014 hadde The Nightingale premiere på filmfestivalen i Venezia i september i 2018.

Nå, over et år senere er filmen endelig klart for norske kinoer.

Og det er forståelig at det har tatt tid. Dette er en film det er vanskelig å forholde seg til.

Du blir presentert for så mye vold, overgrep og forferdelige hendelser at mange vil ha store problemer med å se filmen ferdig.

Men etter å ha holdt ut i de drøye to timene filmen varer sitter jeg igjen med det som er nødt til å være en av årets aller «beste» filmopplevelser.

Vi befinner oss på Tasmania i 1820-årene. Den irske straffangen Claire jobber som hushjelp hos Hawkins, en britisk offiser på en gudsforlatt utpost. Etter en lang kveld med drikking bestemmer Hawkins seg for å ta med seg et par soldater på besøk til Claire og familien. Det som så følger er den vondeste og mest forferdelige scenen jeg har sett på kino siden Irreversibel. En lang og uavbrutt voldtekt som tvinger tilskueren til å se og ta inn over seg det Claire blir utsatt for. Når det hele er over, og Claire er etterlatt for seg selv, tvinges hun til å ta et valg. Hun nekter å være et offer, og bestemmer seg for å ta hevnen i egne hender. Sammen med den innfødte guiden Billy, tar hun opp jakten på overgriperne gjennom den Tasmanske ødemarken.

Nå må det understrekes at dette ikke er en typisk rape-revenge-film. Jakten på overgriperne oppleves hverken oppløftende eller rensende på noen som helst måte. Istedet er det en stadig påminnelse om de ubotelige skadene som er påført Claire.

Hennes møte med Billy, den innfødte guiden, får frem mange av Claires mer usympatiske sider. Hun fremstår svært rasistisk, noe som helt sikkert er historisk korrekt, og i starten holder hun Billy på en trygg, geværlengdes avstand. Etterhvert som de blir mer kjent med hverandre blir forholdet noe varmere, men heldigvis blir det aldri forstyrret av et romantisk element. De forblir to svært skeptiske personer som møtes i sitt felles hat mot det britiske imperiet.

Billy har selv sine grunner til å hate Hawkins. På 1820-tallet foregikk det en krig mellom britene og de innfødte på Tasmania. En krig som til slutt mer eller mindre utryddet urbefolkningen. Filmen gjør ingen forsøk på å skjule rasismen som foregikk. Henrettelser og lynsjinger vises usentimentalt og viser hvordan den innfødte ikke ble sett på som annet enn dyr. Likevel forsøker aldri Kent å sette likhetstegn mellom den uretten som er begått mot både Claire og Billy. I stedet er de to ulike personer som reiser sammen med ulike traumer og demoner mot det som kanskje, eller kanskje ikke, er et felles mål.

Jennifer Kent har laget en av årets vakreste, og mest forstyrrende filmer. Da filmen var ferdig følte jeg meg fullstendig tappet for krefter. Filmen er kanskje i overkant dvelende på den tasmanske naturen og spilletiden kunne nok vært strammet inn, men dette blir flisespikking. Dette er en av årets varmeste anbefalinger for de som orker å bli utsatt for dette mesterlige angrepet på kropp og sjel.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.