Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 30 – 21 om du ikke fikk med deg de.

 

20. Blå er den varmeste fargen (La Vie d’Adèle – Chapitres 1 et 2)

Den tre timer lange Gullpalmevinneren lar to unge skuespillere pumpe ut en rivende kjærlighetshistorie. Adèle (Adèle Exarchopoulos) er en elev på en videregående skole i Frankrike, som oppdager en ny side av seg når en ung maler (Léa Seydoux) med blått hår trer inn i livet hennes. Plottet er noe man gjerne finner i en film på 90 minutter, men trikset her er hvor stort Kechiche har fått denne historien til å være. Vi er med på en berg-og-dalbane av følelser i en film som foregår over flere år, hvor nye hårfrisyrer og jobber signaliserer tiden som har passert (i motsetning til informerende tittelplakater). Det blir som å leve seg inn i en 800-siders lang roman. Filmen har kanskje fått mest oppmerksomhet for sine eksplisitte (og lange) sex-scener samt regissørens holdninger overfor de kvinnelige skuespillerne, men kjernen av verket er den rå kjærligheten som trollbinder meg.

19. Moonrise Kingdom

The Grand Budapest Hotel kan til tider bli litt for mye av det gode, mens Moonrise Kingdom er den perfekte mengden av Wes Anderson man kan få. I et fiktivt sted flykter en ung gutt fra speideren for å møte sin brevvenn han har sterke følelser for. Den er veldig ærlig om det den vil fortelle om en tenåringsromanse mellom to innadvendte karakterer. Manuset er skarpt og vittig, noe som hjelper til den helhetlige følelsen av å se en Wes Anderson-film. Moonrise Kingdm er veldig søt og sjarmerende.

18. Nader og Simin – et brudd (Jodaí-e Nadér az Simín)

Den iranske filmskaperen Asghar Farhadi har virkelig fått skinne i løpet av dette tiåret, og det var Nader og Simin – et brudd, som satte ham på kartet. Dette er et av de beste manusene i tiåret i en historie om et iransk par som ønsker en skilsmisse. Kona ønsker å forlate landet med sin datter. Ektemannen ønsker å bli igjen for å passe på sin far som har Alzheimers sykdom. Jeg følte aldri på en fremmedfølelse når jeg så disse karakterene interagere eller hvordan filmen utfoldet seg. Dette var så nært og realistisk, til tross for at jeg har ingen tilnærming til Iran. Det realistiske dramaet blir også forsterket gjennom det Farhadi uttrykker i temaene sine om kjønn og klasseforskjeller.

17. Boyhood

Richard Linklater har et talent for «slice of life»-type filmer, og har laget filmer for ulike generasjoner. For meg som tilhører Millenniumsgenerasjonen, treffer den meg i hjerterota. Boyhood ble filmet over en periode på 12 år, med Ellar Coltrane i rollen som Mason. Fra 6-årsalderen til han er 18. Det finnes flere filmserier og franchiser som følger samme person over mange år, men Boyhood er et verk, som også må vedlikeholde en struktur og fortellerflyt. Det er noe den greier på en naturlig måte. Linklater har stålkontroll (og det må han ha. Hvis en tagning gikk i dass, så kan ikke han skru tiden tilbake for å filme den på nytt), men filmens sterke side er hvordan Masons skilte foreldre spiller med hverandre. Patricia Arquette og Ethan Hawke er strålende i deres opplevelse av å se sin sønn vokse opp.

16. Arrival

Det virker som de fleste har Blade Runner 2049 som deres Villeneuve-favoritt, men jeg mener Arrival stråler ut litt mer. En atmosfærisk rominvasjon-film som setter en profesjonell tilnærming og lingvistikk over alienklisjéer. Mystikken over de lakrisbåtformede UFO-ene blir nydelig vist gjennom flott kinematografi og et grøssende musikkspor av Jóhann Jóhannsson. Hele atmosfæren som ligger som en tåke i filmen treffer huden din, gir deg gåsehud og forlater deg ikke før lenge etter at filmen har blitt sett.

15. Coco

Pixar falt litt i smak i ‘10-tiåret med noen lunkne oppfølgere og animasjonsfilmer som ikke traff spikeren like godt som deres tidlige fase. Så kom Coco! Det er virkelig en film jeg ikke finner så mye kritisk å si om. Det er en av de mest voksne filmene Pixar har utgitt og en av de mest følelsesladde i tillegg. Jeg er overrasket over hvor mange referanser og tilknytninger den gjør til døden i både navn på karakterer og små detaljer Pixar-skaperne har gjemt i hvert eneste bilde. Den gjør døden levende, og omfavner det.

14. Stammen (Plemya)

Den klassiske filmen om «den nye gutten i klassen som blir mobbet av den kule gjengen», bare med en hake. Dette er en døveskole og hele filmen kommuniseres på tegnspråk. Denne ukrainske filmen står med noen originale ben plantet på jorda når den skildrer brutal mobbing, prostitusjon og tenåringsproblemer i Øst-Europa. For en film! Det er alt jeg sier.

13. Sauls sønn (Saul fia)

Man skulle tro «alt er gjort» med andre verdenskrig på film, men så kommer det noe så originalt som Sauls sønn. Denne ungarske Holocaust-filmen strør ikke på med en pen preken, men presenterer jobben til Saul (Géza Röhrig) som har fått i oppdrag i å rydde konsentrasjonsleirene for lik. László Nemes har regissert et grøssende mesterverk og briljerer gjennom utførelsen av filmen. Hele verket er skutt i nærbilder, mest rundt ansiktet til Saul, med et kamera som nesten gjemmer seg bak skulderen hans når han beveger seg gjennom konsentrasjonsleiren. Grusomhetene er enten ufokusert eller utenfor den kvadratiske bilderammen, og gjør opplevelsen enda mer forstyrrende. Vi får ingen pusterom. Utsnittet stenger oss inne i helvete sammen med Saul, som gjør det til en forferdelig intens opplevelse.

12. Carol

Regissør Todd Haynes har en forkjærlighet for 50-tallets melodrama, men her snur han det om og gir oss ingen dekadent kjernefamilie i statene. Visuelt låner han en del fra Douglas Sirk, men Haynes som kunstner er noe annerledes, som han får vist her. I Carol er det forbudt kjærlighet. Denne forteller om en ung fotograf (Rooney Mara) og en eldre dame (Cate Blanchett) som går gjennom en skilsmisse. Hvor låst fast man er i de strenge rammene rundt homofili og åpenheten karakterene deler mellom hverandre utgjør dette nydelige verket.

11. Enter the Void

Hvis man synes Climax var litt i overkant mye, er Enter the Void en eksplosjon for alle sanser. Kanskje den mest fargerike filmen på lista, men også en av de mest vulgære. Den følger en manns siste tid på jorda, hans død og hans reise inn i etterlivet. Den gjør det gjennom et svevende kamera og noen visuelt slående scener. Om temaet er litt for ukomfortabelt, er det tekniske noe å se etter.

Klikk videre for topp 10.