Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 20 – 11 om du ikke fikk med deg de.

10. Holy Motors

Leos Carax‘ merkelige Holy Motors er et vidunder av en film. En spinnvill fantasy om filmskaping. Den er brutt opp i flere sekvenser, men handler om Mr. Oscar (Dennis Lavant) i sine mange roller i de ulike filmsjangrene som verket griper fatt i. Det er litt vanskelig å beskrive helt konkret hva denne filmen er, men det er en helhetlig homage til filmen som en kunstform. Det er et surrealistisk verk om drømmer og idéer, om selve skuespillerprestasjonen og hva det egentlig er. 

9. Anomalisa

Som tilskuer til en Charlie Kaufman-film må man dvele, pusle og analysere. Enten det er underveis i filmen, på vei hjem fra kinoen eller neste gang man ser filmen. Han inviterer oss til «Et dukkehjem» hvor Michael  (Davis Thewlis) overnatter på et hotell og møter en kvinne med en vakker stemme. Alle andre karakterer rundt ham er like og perfekt konstruerte, og det henger med hotellets navn (Fregoli), som egentlig er navnet på en sykdom der man tror at alle mennesker rundt seg er egentlig en og samme person. Anomalisa er en voksen og drømmende dukkefilm om ensomhet, midtlivskrise og seksuell frustrasjon. Filmen forteller på metaforisk vis om falskhet og virkelighet, gjennom en manns tragiske, seksuelle lyster. 

8. La La Land

Damien Chazelle kopierer Jacques Demy og forandrer hans musikalske stil til sin egen i det storslagne La La Land. Med en gang den antikke Cinemascope-logoen dukker opp i en fantastisk musikalsk åpning blir vi med på en klassisk kjærlighetshistorie. Chazelle plukker og henter det han liker ved filmmusikaler gjennom tidene, og gjør det Tarantino fikk til gjennom sine tributter i verkene sine. Denne fargerike filmen er vanskelig å ikke forelske seg i. 

7. Mary & Max

Denne svarthvite stopmotion-filmen fra Australia fikk norsk premiere litt senere enn resten av verden og kom akkurat inn i dette tiåret.  Ikke la dere lure av den festlige traileren, for innholdet er destod mørkere. Det er et portrett av ensomhet gjennom to ulike sjeler som sliter med å skaffe seg venner, men som utveksler brev fra hver sin side av jorda. Stemmen til den deprimerte hovedkarakteren Max er Philip Seymour Hoffman, noe som gjør hele verket enda tristere når man kjenner til hans dødsfall.

6. The Social Network

På mange måter er The Social Network filmen som var katapulten inn i det nye tiåret. Viktigheten ved Facebook og sosiale medier dette tiåret, som vi så unnfangelsen til i en film hvor Jesse Eisenbergs karakter Mark Zuckerberg ønsker å få den sosiale opplevelsen på universitetet rett inn i nettleseren din. Med et pulserende score og nydelig manus blir vi servert en film om nerder som snakker i høyt tempo uten at vi noensinne faller ut. Eisenbergs prestasjon, Sorkins replikker og Finchers stramme regi guider oss lett inn i en utrolig underholdende biografifilm.

5. Melancholia

Lars von Triers filmografi er en berg-og-dalbane. Mest sannsynligvis vil en føle seg temmelig deprimert etter en av hans filmer. Melancholia er det midterste kapittelet i hans depresjonstrilogi (som består av Antichrist og Nymphomaniac), og uten tvil det beste verket. Vi starter med en gledelig forsamling. Et bryllup. Men innerst inne føler ikke bruden (Kirsten Dunst) like lykkelig som alle de andre gjestene. På samme tid er en annen planet på vei mot jorda. Ryktene sier at den vil svinge rundt solas tyngdekraft, mens andre er redd den vil treffe vår hjemplanet. Melancholia er først og fremst et portrett av depresjon og Kirsten Dunst viser den beste prestasjonen av depresjon jeg har sett dette tiåret. Det er en grunn til at hun vant prisen for Beste skuespillerinne under Cannes-festivalen i 2011. En annen ting er at jeg hadde en uhyggelig fornemmelse av min egen dødelighet. Borte er de katastrofale bildene av kjente byggverk som tilintetgjøres av jordas undergang. Noen ganger trenger man bare et fåtall karakterer og deres desperasjon for å få frem hvor håpløst alt er.

4. Your Name.

 

Det er mange som kan lett glemme japansk animasjon utenfor Studio Ghibli. Det er synd, for man kan også finne mange skatter utenfor mesterregissøren Miyazakis repertoar. Your Name. starter som et klassisk «kroppsbytte»-drama ala Freaky Friday, men i motsetning til den lette komedien (og de ulike komedie-nyinnspillingene som har kommet siden), velger Your Name. flere interessante retninger knyttet til japansk kultur samt valg i manus, som gjør filmen til en helt unik opplevelse. Det er så deilig å se et verk som har så gode vendinger og fortellerstruktur når den gir en helt fantastisk kjærlighetshistorie.

3. Birdman

Filmen simulerer en lang tagning og det er med god grunn. Michael Keaton spiller en avdanket superhelt som har inntatt hovedrollen i et stykke. I motsetning til film, så er det ikke klipping i teater. Man løper rundt omkring, inn og ut av scener. Det flytende kameraet i Birdman gjør nettopp dette. Det er sømløst. Det er mange referanser til populærkultur og samtidens kritikere, og særlig stikkene den gjør mot superheltsjangeren, men også de pretensiøse kritikerne som ikke har sansen for det. Hele verket er en reise inn i et teaterstykke på film. 

2. The Tree of Life

 

Hvorfor skjer dårlige ting med gode mennesker? Det er en av de mange spørsmålene Terrence Malick stiller seeren i dette intimet verket. The Tree of Life er guddommelig.  Den stiller eksistensielle spørsmål når den viser til flere historier, klippet sammen med begynnelsen av universet. Det er en historie om naturen og nåde, ofte representert av trær og av vann. I filmen tilhører karakterer disse to kategoriene, og med fantastiske pennestrøk har vi repeterende elementer gjennom verdenshistorien. Til og med en dinosaur som viser nåde. Terrence Malick har selv sagt at «jeg»-personen i manuset kan like gjerne være seeren, og det gir enda mer rom for å komme med både religiøse og ikke-religiøse tolkninger av dette praktfulle verket. The Tree of Life er en opplevelsesrik, som man kan sitte og gruble på. Til slutt sitter man med noen eksistensielle spørsmål.  

 

1. It’s Such a Beautiful Day

Det er kanskje litt melankolsk å ende lista på en film som denne, men det er også passende for temaene den tar opp. En oppvekker om vår dødelighet, skjørheten av livet, men også om hvor vakkert livet er. Lite visste jeg hvor investert jeg kom til å bli i strekmenn, men It’s Such a Beautiful Day beviser dette på en helt utrolig måte i sin abstrakte form. Det er uten tvil den mest ukonvensjonelle filmen du finner her. Don Hertzfeldt har kombinert klassisk håndtegnet animasjon med live-action, men fragmentert i en drømmeaktig presentasjon. It’s Such a Beautiful Day er et bittersøtt mesterverk om hvor viktig dødeligheten er, men også hvor kort livet er. Nå har ti år gått. Jeg har blitt ti år eldre. Det har du også. Vi er bare et sandkorn i dette mylderet som blir født, vokser litt og dør.