Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 60 – 51 om du ikke fikk med deg de.

50. The Killing of a Sacred Deer

Regissør Yorgos Lanthinos har hånden sin fylt med avsmak når han etablerer filmen sin med et bilde av et stort «establishing shot» av et bankende hjerte. Colin Farrell spiller kirurgen Steven, som blir kjent med en tenåringsgutt som har en viss tilknytning til ham. Etter at tenåringsgutten møter familien begynner rare ting å skje. Filmen er fylt med referanser og bibelske allegorier i sin skildring av hvordan familien sliter med denne gudeaktige karakteren. Jeg elsker hvor tvetydig filmen er (som å ikke vise oss tilbakeblikk til en spesiell hendelse i filmen eller hamre oss med bakhistorier). Til tider føles det ut som om Lanthimos har laget en Stanley Kubrick-film i hvordan kameraet blir brukt og beveger seg på. Han gir oss en følelse av en ekstern, ubehagelig åndelig kraft som er like truende som tenåringsgutten og legger en uhyggelig skygge over verket.

49. Prisoners

Det virker som om noe som kunne skjedd hvor som helst i verden. To unge jenter leker i nabolaget. Det er en mystisk varebil der. Plutselig klarer ikke foreldrene å finne dem. Denis Villeneuve gir oss et nervepirrende drama der Hugh Jackman spiller et vrak av en far, Jake Gyllenhaal spiller politioffiseren og Paul Dano er den mistenkte bak kidnappingen. Kinematografien er av Roger Deakins, som kombinerer farge, lys og bildekomposisjoner for å fange en blek verden, men hvor det er et lite glimmer av håp. Prisoners får frem frustrasjonen, sorgen og sinnet på et daglig basis for noen som har mistet sine barn. Og uvissheten om hva som har skjedd med dem er mystikken som binder det hele.

48. Interstellar

Bortsett fra noen irriterende bilderamme-skift (aspect ratio) og noen problemer jeg har med filmens andre akt, er det andre elementer som hever Interstellar opp mange plasser på denne lista. Det guddommelige og nesten religiøse ved romferden som har separert Cooper (Matthew McConaughey) fra sin familie, isolasjonen ute i en fremmed galakse, en engasjerende historie, et majestetisk musikkspor og stilig produksjonsdesign er noen av de elementene. I tillegg til praktfulle effekter og nydelig bruk av stillheten i verdensrommet gav dette en storartet kinoopplevelse. Regissør Christopher Nolan er flink med store konsepter og store filmer, og dette beviser han nok en gang i Interstellar.

47. Blind

Eskil Vogt, som tidligere samarbeidet med Joachim Trier, debuterer som regissør med Blind. Det han har fått til er en sensasjon. Det er tre hovedkarakterer i dette verket, som alle er «blinde» på hver sin måte, men bjelken her er karakteren Ellen Dorrit Petersen spiller (Ingrid), som mistet synet i en voksen alder. Det er lett å forestille seg hva som er vanskelig for en blind person, men verkets verdi er kombinasjonen av det som er lett og vanskelig i nokså trivielle ting, som hun får frem på en troverdig måte. Jeg fengsles også ofte av narrative puslespill, hvor drømmer og virkelige hendelser klistres sammen og rollen til tekstens forteller er diffus. Den er overraskende i det fortellende og tilknytningene karakterene har til hverandre. Et meta-narrativ som Blind, som også har en lett og melankolsk natur, er verdt å se.

46. The Neon Demon

Kan du konstruere skjønnhet? Eller vil det, uansett hvor mye du prøver, føles fabrikkert og sjelløst? Du trodde sikkert at før eller siden så ville Drive dukke opp på denne lista. Det var nok plass til bare en Nicholas Winding Refn-film, og det er The Neon Demon. En kritikk som er rettet mot hans filmer er at de er «for mye stil og for lite substans», og grunnen til at dette verket skinner for meg er fordi det er nettopp det den handler om. Her kjemper han dette spørsmålet gjennom Jesse (Elle Fanning), en ung jente som har flyttet til Los Angeles for å følge drømmen om å bli en modell. Hun er en naturlig skjønnhet og utkonkurrerer de andre modellene, som har jobbet hardt for å komme dit, med plastikkirurgi og meisling av kjeve. Men bruken av speil og scener hvor man bokstavelig talt kysser seg selv får vi en visuelt vibrerende arthouse-film om en bransje med rovdyr.

45. The Shape of Water

Guillermo del Toro gir oss en romantisk vri på The Creature from the Black Lagoon og spiller på både de klassiske sjangerkonvensjonene, samt gir oss noen festlige og nye tanker rundt dem. Hans øye for den symbolske bruken av fargene (rød og grønn) og kommentarer rundt klasse og homofili beriker denne visuelle perlen, på den spesielle måten kun monsterfanatikeren del Toro gjør det. Sally Hawkins gir oss så mye uten å si et eneste ord, og gjør det som vi trodde var umulig. Å bry oss om et kjærlighetsforhold mellom en kvinne og et amfibisk fiskemenneske.

44. 24 uker (24 Wochen)

Denne briljante tyske filmen illustrerer dagens debatter rundt abort. Astrid (Julia Jentsch) er standup-komiker og en offentlig person, som har blitt gravid. Hun lærer på et senere tidspunkt at det kommende barnet har Downs syndrom. Attpåtil at det har et hull i hjertet, som vil hindre barnet i å leve et fullverdig liv. Astrid må velge om hun vil beholde barnet eller ikke. Kommer hun til å føle et press fra mannen hennes eller fra offentligheten om hva som er riktig? 24 uker kunne glattet over med en moralsk pekepinn, men den har såpass flott regi at den gir oss et nyansert bilde på hvor vanskelig det er å ta abort, særlig i et samfunn der «alle andre» mener de vet hva som er det riktige valget enn henne.

43. Whiplash

Med cirka 15 år som slagverker (inntil jeg kastet håndkleet) var det veldig deilig å se at noen kom til å gi et detaljert bilde på hvordan det er å være trommeslager. Whiplash gjør noe annerledes. Det er ikke en musikkfilm. Det er en sportsfilm! En brutal sportsfilm om hvem som kan spille raskest, riktigst og stødigst. Neiman (Miles Teller) imponerer instruktøren Fletcher (J.K. Simmons) på jazzkonservatoriet, og trommer seg videre mot galskap med et konkurranseinstinkt som Rocky Balboa, og en musikklærer som like gjerne kunne vært R. Lee Ermey fra Full Metal Jacket. Det faktum at Whiplash ikke var en formulaisk «veien til slagverksdrømmen»-film gjør den enda mer minneverdig.

42. Black Swan

Darren Aronofsky er god på å dehumanisere sine hovedkarakterer. Å bryte dem ned for å få frem filmens temaer. Black Swan er et av hans beste verk, og han gir oss en kalkulert og kraftig ballett. Natalie Portman var en verdig vinner av Beste kvinnelige skuespiller under Oscar-utdelingen i 2011, for hun viser oss hvor krevende det er å være ballerina, når hun sliter med å få frem alle undertonene i det å være hovedrollen i Svanesjøen. Speilbilder, fargekombinasjoner og ville hallusinasjoner gir Black Swan den psykologiske terroren den trenger.

41. Gutten med sykkelen (Le Gamin au vélo)

Dardenne-brødrene setter Belgia på kartet med den strålende filmografien deres, som henter mye inspirasjon fra den italienske neorealismen. Det å følge denne 11-år gamle gutten som nylig ble satt i et fosterhjem og lærer at faren hans ikke vil ha noe med han å gjøre er både realistisk og naturlig. Hvordan han blir påvirket av dette og hvordan en annen kvinne gir ham en hjelpende hånd, er så følelsesladet. Den dokumentariske stilen i The Kid with a Bike gir derfor hele historien en hjerteskjærende effekt, og fremheves av den rå og tårevåte prestasjonen av guttungen. Jeg får bare så vondt av å se ting utfolde seg i denne filmen.

Klikk videre for plass 40-31.