Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 50 – 41 om du ikke fikk med deg de.

 

40. Parasitt (Gisaengchung)

Gullpalmevinneren 2019. Den er med i denne lista da den fikk premiere i Norge under filmfestivalen Film fra Sør høsten 2019 (til tross for at den har 2020-lanseringsdato). Den sør-koreanske regissøren Bong Joon-Ho har sagt at det er best for publikum å gå inn i filmen med ingen forventninger. Et blankt sinn. Det eneste jeg ønsker å si for å pirre interessen er at du blir kjent med en fattig familie som bor i en kjeller, som får livet snudd opp ned etter at sønnen får en jobb hos en rik familie. Det som følger etter er en spinnvill og ulidelig spennende historie. Jeg blir så glad av å se så mye originalitet i filmskapere som Bong Joon-Ho. Det er en del år siden han regisserte på sitt morsmål, etter at han har sveipet en tur innom det amerikanske feltet med litt mainstream underholdning som Snowpiercer og Okja. Parasitt er på et helt annet nivå.

39. En handelsreisende (Forushande)

En handelsreisende er nok bedre kjent som The Salesman i filmkretser etter at den vant Oscaren for beste fremmedspråklige film i 2017. Tittelen kommer fra skuespillet En handelsreisendes død (Death of a Salesman), som Emad (Shahab Hosseini) og Rana (Taraneh Alidoosti) i denne filmen skal sette opp. De flytter til et nytt sted, men den forrige leietakeren har ikke flyttet ut helt. En dag når Rana er i dusjen skjer det et innbrudd. En mann med en tilknytning til den forrige leietakeren sniker seg inn. En handelsreisende greier sømløst å være både et familiedrama og intens hevnjakt, og får mer dybde av å gi teaterscenen en ekstra overflate. Mens de spiller En handelsreisendes død, kan man skimte hvordan Rana og Emads følelsesliv endres i lys av innbruddet. En handelsreisende er både rolig og intenst fra Asghar Farhadi.

38. Nightcrawler

Jake Gyllenhaals beste skuespillerprestasjon finner du i Dan Gilroys Nightcrawler. Han spiller Lou Bloom, som med sin demoniske blikk og maniske vesen sørger for at du svetter deg gjennom en neglebitende thriller. Lou Bloom er nemlig på utkikk etter jobb og etter å ha vært vitne til en ulykke på motorveien bestemmer hans seg for å bli en «nightcrawler»: en person som sørger for å være førstemann på åstedet, så han kan få med seg resultater av ulykker og kriminelle gjerninger på film, for så å selge det til TV-kanaler. Det er mørkt og illevarslende, og får spenningen til å stige.

37. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen

En av de mest særegne, visuelle auteurene når det gjelder sin lite flatterende scenografi. Roy Anderssons filmtrilogi svever mellom sjangre og form på sin egen og originale måte, når den viser miserable individer i ulike sekvenser hvor komposisjon av bakgrunn og forgrunn har en baktanke. Han har en så original humor når han forteller om disse triste og levende menneskene som er skapt på et falskt område. (Filmene hans er i hovedsak skapt i et studio). En due satt på en gren og funderte over tilværelsen viser oss 37 vignetter som er som frosset i tid. De er alle absurde, reflekterende, men mest av alt verdifulle og verdiløse.

36. Under the Skin

Scarlett Johansson spiller en mystisk kvinne som sitter i en bil og spør om veibeskrivelser. Etter noen utvekslinger blir mannfolkene lurt inn, og det som så ut til å bli en seksuell fantasi blir til et mareritt. Ærlig talt, så er det ingenting seksuelt ved filmen i det hele tatt, og de attraktive trekkene ved både manne- og kvinnekroppen blir gjennomboret av en steril uhygge. Som om noen hadde knust sammen sæden til David Lynch, Stanley Kubrick, Nicholas Roeg, Apichatpong Weerasethakul og befruktet det med Lynne Ramsey. Det disharmoniske musikksporet hjelper frem den virkningsfulle effekten Under the Skin har på seeren når man blir lurt inn i en slags paralyse man ikke slipper unna.

35. Roma

Alfonso Cuarón gir oss et personlig tilbakeblikk på hans barndom i Mexico i ekte neorealistisk stil. Et herlig lyddesign og kontrastfylt kinematografi er på sitt aller beste, mens han fremmer livene til kvinnene i Mexico. I denne filmen er det moren til en barneflokk og deres hushjelp som får rampelyset. Faren forsvinner og de er nå alene. Roma sier veldig mye om hvor mannsdominerende Mexico er og hvor fanget kvinnene føler seg i sine roller, og det sier den gjennom så mange tematiske lag (særlig gjennom fallosentrisk symbolikk), men også hvordan de kan rense seg selv fri med alle de religiøse undertonene til vann i denne filmen.

34. Before Midnight

Avslutningen på en fantastisk trilogi som har foregått i tre tiår (med ni års mellomrom). Fra Before Sunrise (1995) til Before Sunset (2004) og nå Before Midnight (2013). Trilogien følger livene til Céline (Julie Delpy) og Jesse (Ethan Hawke) som i første film møttes på et tog, fant hverandre igjen i oppfølgeren og i denne hvor de har etablert en familie. Når man har kjent på kjærligheten deres og reisen deres siden 1995, gjør det enda mer vondt når ting begynner å skeie ut på en ferie i Hellas. Hawke og Delpy stråler i den greske sommersolen i Before Midnight, som med sin lokasjon kan hinte til den antikke og romantiske historien vi har bevitnet i trilogien, men fremst av alt er det den naturalistiske dialogen mellom dem som overbeviser meg hvorfor det er en strålende film.

33. Inception

Christopher Nolan står på line mellom intrikate narrativ og popcorn-underholdning, og balanserer fantastisk godt når han i 2010 presenterte en virkelighetsflukt i drømmenes verden. Han etablerer et regelsystem som virker overveldende, men aldri i overkant mye, når han geleider seeren inn i flere drømmelag sammen med Leonardo DiCaprio, Tom Hardy, Joseph Gordon-Levitt, Ellen Page og flere. Nolan gir ekte konsekvenser, planter hint, viser teknisk briljans og treffer alle tangentene i et moderne populært kulturfenomen.

32. Min pappa Toni Erdmann (Toni Erdmann)

Den skøyeraktige Winfred (Peter Simonischek) får ikke sett datteren sin Ines (Sandra Hüller) så ofte. Hun er en karrierejagende forretningskvinne, og etter at hunden hans har gått bort, reiser han til utlandet for å se henne. Personlighetene deres kunne ikke være annerledes. Han kler seg ut som sitt alter ego og hopper inn i forretningslivet som den fiktive Mr. Erdmann. De sterke følelsene til Winfred som går så langt for å uttrykke seg på den måten er hjertet til filmen, men hele kroppen består av en fantasifull og festlig komedie med et hav av pinlige situasjoner.

31. The Master

Paul Thomas Anderson er en unik stemme blant amerikanske filmskapere, og her gir han rom til tre amerikanske giganter: Joaquin Phoenix, Philip Seymour Hoffman og Amy Adams, hvor Phoenix spiller den alkoholiserte Freddy. Han sliter med å finne meningen med livet inntil han oppdager The Cause, en kult-aktig forening ledet av Lancaster Dodd (Hoffman). Anderson hypnotiserer oss inn i en krystallklar etterkrigstid, og viser til hans allegori til scientologikirken. Mystiske undertoner gjemmer seg under overflaten og slik som de fleste av Andersons filmer er det mye å tolke ut av dette verket.

Klikk videre for plass 30-21.