Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 70 – 61 om du ikke fikk med deg de.

60. Call me By Your Name

En varm kjærlighetshistorie som finner sted en sommer i Italia på 1980-tallet. Det er umulig å ikke like denne nydelige historien om den 17-år gamle Elio, som forelsker seg i den amerikanske utvekslingsstudenten som kommer på besøk. Timothée Chalamet og Armie Hammer sjarmerer oss alle når de oppdager deres følelser overfor hverandre. Regissør Luca Guadagnino unngår klisjéer fra romantiske filmer og gir oss en ærlig og nydelig «coming-of-age»-historie om to stykker som blir tiltrukket av hverandre. Toppingen på kaka kommer av Sufjan Stevens nydelige gitarmusikk, som virkelig gir en genuin sommerfølelse. Det er en film som kunne blitt pretensiøs, men som har heldigvis hoppet over den fallgruven.

59. Cloud Atlas

I følge Roger Ebert er dette en av historiens mest ambisiøse filmer. Denne filmen kan kanskje overraske de fleste. Jeg vil si at Cloud Atlas er tiårets mest undervurderte film. Det er riktignok filmer som er høyere på denne lista, som også har en lavere score på Rotten Tomatoes, men Cloud Atlas er som regel glemt. Den gjør noe jeg ble beundret av da jeg så D.W. Griffiths Intolerance (1916) mange år siden. Intolerance har fire gigantiske, parallelle historier med flere fellestrekk, hvor intoleranse er det store temaet. En historie fra Babylon, en historie under Jesu’ tid (og hvordan det leder til hans krusifisering), en historie som leder til St. Bartholomew’s Day-massakren i Frankrike og en moderne historie om en kvinne og hennes elskede. Cloud Atlas har seks parallelle historier, alle i ulike sjangre. Det er ikke noe unikt i seg selv, men det er symfonien mellom de som gir mersmak. Det er en historie om en historie, om noe som fanger den ene generasjonen og lever videre i den neste. Det kryssklippes mellom en ferd på Stillehavet på 1800-tallet, livet til en engelsk komponist på 1930-tallet, en konspirasjonsthriller rundt en atomreaktor på 1970-tallet, en flukt fra et pleiehjem i 2012, et sci-fi-eventyr i Seoul i framtiden og lengst borte i tid er en sagnomsust fortelling i en post-apokalyptisk jungelverden. Alt er vevd sammen, med kausalitet som tema. Fortid, nåtid og fremtid.

58. Dronningen

May el-Thoukys sterke drama vant publikumsprisen under Oslo Pix filmfestival i 2019, og det var en velfortjent seier til filmen som åpnet festivalen. Trine Dyrholm spiller Anne, en advokat som spesialiserer seg i overgrepsaker mot barn. Anne er gift med en lege og har to tvillingdøtre. Alt virker perfekt, men de knallhvite veggene i det rike huset skjuler det seg sprekker. Særlig når faren har med seg sin sønn fra et tidligere forhold, som plutselig setter kjepper i følelseshjulene. Filmen tar pusten av deg når vi ser hva Anne gjennomgår og de handlingene hun gjør. Når en affære kommer til skue, spinner brutaliteten med mange følelser. Dronningen tar simpelthen pusten av deg. Om den dukker opp på en strømmetjeneste eller om du finner den i fysisk format, så er dette virkelig verdt å se.

57. En natt i Berlin (Victoria)

Før jeg snakker om filmen, så vil jeg spole helt til rulleteksten. Dette var første gang jeg har opplevd en rulletekst til en film som ikke starter med navnene til produsentene, regissøren eller hovedrollen, men med navnet til kinematografen. Hvorfor det? En natt i Berlin handler om den unge, spanske kvinnen Victoria som jobber på en kafé i Berlin. En natt møter hun på en guttegjeng og blir med på et vilt race som involverer et ran. Det høres ut som et vilt prosjekt, og denne 140 minutter lange filmen er gjort i en tagning. Det er en bemerkelsesverdig prestasjon. Det har ikke blitt gjort som en gimmick, men for å invitere seeren på en naturalistisk kveld. Det føles ut som jeg er ute på byen med denne gjengen når filmen sitter med fraværet av både ikke-diegetisk musikk og klipping. Det som også fikk meg til å smile bredt var at fyren som stod bak kamera i bil, utested, på et tak og gjennom korridorer var en ukjent mann fra Trondheim.

56. Leviatan (Leviafan)

Leviatan! En film som fengslet meg fra åpningssekvensen, som tar i bruk den hypnotiske musikken til Philip Glass. Her har vi solid filmskaping fra Andrej Zvjagintsev om religion og samfunn i Russland. Verket er delvis inspirert av den bibelske figuren Job. En person som Gud ser og som tillater ham til å miste alt han har kjær. I Leviatan befinner vi oss i kystbyen Teriberka der Kolia må slåss med ordføreren, som truer med å ta fra ham alt. De korrupte myndighetene ønsker å ta hans eiendom. Kolia begynner det som blir en kamp mot både hans tro og hans stat, som nydelig illustreres i praktfull kinematografi og et spennende manus. Til tross for ganske bleke temaer og sine kommentarer mot kristendommen og Russland, så har den også en liten dose humor i tillegg.

55. The Revenant

Alejandro González Iñárritus tekniske mesterverk er basert på en sann historie, som på film blir til en gripende opplevelse. Hugh Glass (Leonardo DiCaprio) leder en gruppe som reiser gjennom nåværende Dakota og blir angrepet av en bjørn. Hans kollegaer velger å begrave ham, da det er for strevsomt å bære ham rundt i farlig terreng og ender også opp med å drepe hans sønn. Hugh fatter motet til seg og våkner opp med lysten på hevn. DiCaprios intensitet er på et mesterlig nivå, og de fysiske og psykiske utfordringene han tar på seg beviser hvor dyktig han er. Vi må heller ikke glemme filmens antagonist. Tom Hardy gjør en like stor figur i en nesten ugjenkjennelig rolle som John Fitzgerald, som stadig frykter Arikara-stammen til å slå tilbake. De lange tagningene i kampen mot urbefolkningen er rett og slett imponerende. Særlig i en utrolig lang og koordinert tagning hvor vi følger en drapsmann, inntil han dør og vi følger etter en annen. The Revenant er også veldig poetisk. I enkelte tilfeller hvor det føles ut som om Iñárritu tok inspirasjon av legendene Andrej Tarkovskij og Alejandro Jodorowsky.
Man føler nesten man får skyttergravsfot og frostpust av filmen.

54. The Favourite

Yorgos Lanthimos beviser at hans absurde humor kan passe hvilken som helst tidsepoke med The Favourite. Her er det sjangerblandingen mellom historisk drama og dagens erotiske komedier som gir dette en festlig, mørk og forfriskende arena med kvikk, vittig og nymotens dialog. Jeg synes også hovedrolleinnehaveren Emma Stone er på sitt beste når hun har dramatiske roller med komiske undertoner, som stråler i denne helsprø, svarte komedien – som kanskje ikke er en komedie for alle.

53. Moonlight

Regissør Barry Jenkins gir oss et ømt tre-delt kunstverk om Chirons kamp om å finne seg selv i dette afro-amerikanske samfunnet. Det unike ved filmen er hvordan de tre kapitlene samsvarer med hverandre og hvordan Jenkins forteller de. Chiron sliter med å komme ut som homofil og sliter med samfunnets maskuline forventninger, og dette fortelles gjennom nydelig bildebruk av hvordan hans indre liv ikke samsvarer med den masken han setter på. Kontrastene reflekteres også blant annet i musikksporet, som har kastet vekk hip-hopen (til tross for at det er den musikksjangeren man skulle tro hadde passet filmen best) og har strykeinstrumenter i sitt sted. Mest av alt kommer det tydeligst frem av ærlige skuespillerprestasjoner fra både barn, tenåringer og voksne. Det er ikke noe falskt ved Moonlight.

52. The Florida Project

Det er ikke alltid man blir imponert av barneskuespillere, men her har Sean Baker gitt oss en nær observasjon av livet til de fattige som bor langs motorveien på vei mot Walt Disney World. De falne Disney-aktige husene serverer som en slags Wes Anderson-aktig estetikk, mens vi følger livet til den seks-år gamle Moonee og hennes unge, arbeidsledige mor. Det er kanskje et tøft liv på det motellet de bor på, men Moonee sjarmerer oss med hennes ville fantasi sammen med eieren av motellet (spilt av Willem Dafoe), som gir en jordnær og ekte karakter. En ufattelig søt film man vil felle en tåre av.

51. The LEGO Movie

En animasjonsfilm som i utgangspunktet kan virke som om den bare eksisterer for å selge leketøy tok verden med storm i 2014. Jeg beundrer kreativiteten. Den klassiske heltefortellingen om «en underdog» får nytt liv gjennom computer-animasjon som ligner på stop-motion. Det skiller seg fra hvordan de tidligere kortfilmene og klippene med Lego-figurer i blant annet videospill, som har en unaturlig tilnærming til virkeligheten. Her skinner sprekkene gjennom det naturlige lyset. Best av alt er hvordan den kombinerer virkeligheten og fantasien til en innertier av en film.

Klikk videre for plass 50-41.