Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 90 – 81 om du ikke fikk med deg de. 

80. Ida

Paweł Pawlikowski har gitt oss en fortryllende film. Den er skutt i svart-hvitt og handler om Anna, som er foreldreløs og har blitt oppdratt i et nonnesamfunn. I voksen alder blir hun sendt på et lite oppdrag for å lære om hennes familiebakgrunn. Det mest fremtredende aspektet ved filmen er kinematografien. Krystallklar og vakker, men også veldig interessant med bildeutsnitt som gir mye rom over karakterene. Karakteren er som kastet i bunnen av rammen. Kristendom, jødedommen, kommunismen og mye annet er som en svevende skygge over individene, som bildeutsnittet nesten forminsker. Filmen er kort, og relativt enkel, men utrolig trollbindene.

79. Foxcatcher

Foxcatcher er kanskje den minst sportslige sportsfilmen dette tiåret. Mark Schultz (Channing Tatum) er en gullmedaljevinner i bryting. Han og broren Dave (Mark Ruffalo) briljerte i de olympiske lekene i 1984, men noen år senere plages den ensomme Mark av å leve i skyggen av hans storebror. Han blir kontaktet av den eksentriske, men mentalt ustabile, millionæren John du Pont (Steve Carell), som blir hans nye trener. Sammen skal de vinne det kommende verdensmesterskapet og få gullmedalje i OL. Foxcatcher er en historie om kontroll og manipulasjon. Det at den festlige Michael Scott fra The Office kan bli så ugjenkjennelig er helt utrolig. Make-up har gjort en litt subtil, men fremragende innsats for å få Carell til å likne mer på den virkelige Du Pont. Carell, gjennom sin gange, manerer og tale, gir liv til en mystisk skrue med pussige komplekser. Gjennom en dyp karakterstudie, gjør Bennett Miller verket sitt til en grøssende dramafilm. Vennligst ikke les deg opp på historien, for jeg tror filmen blir enda mer grøssende om du ikke vet hvordan alt utfolder seg.

78. Beasts of No Nation

Netflix kom på banen med Netflix Originals dette tiåret og begynte sterkt med Beasts of No Nation. Den forteller om den unge gutten Agu, som blir en barnesoldat i et land i Vest-Afrika mot sin vilje. Han frykter kommandanten av denne gruppen, som er nydelig spilt av Idris Elba. Det vi ser i Beasts of No Nation er en brutal skildring av borgerkrig og fordervelse. Det er et bevisst valg å ikke navngi stedene de er i, for å kunne trekke paralleller med brutalitet og misbruk av barn. Den er voldelig, mektig og traumatisk.

77. Frances Ha

Noah Baumbach tar fransk nybølge og krydrer det med den tidlige epoken av Woody Allens filmer, og retten blir til Frances Ha. Her ser vi Greta Gerwig i tittelrollen, som kaster seg ut i drømmeprosjektene sine. Hun bor sammen med venninnen Sophie i New York. Sophie skal flytte ut og Frances må flytte med noen andre i Chinatown. Hun er en kvinne som lever i øyeblikket, men den naturalistiske fremtoningen til Gerwig gjør prestasjonen veldig identifiserbar. Humoren er veldig tørr, men den er også genuin. Frances kan gjøre så mye impulsivt uten å eie nåla i veggen og det er så sjarmerende å se på. Baumbach fortsetter å lage god film om eksentriske personligheter. Det er utrolig hvor fargerik Frances Ha er, når det er en sort-hvitt-film

76. Take Shelter

Jeg føler filmene til Jeff Nichols faller ofte gjennom sprekkene til tross for at de får helt strålende kritikk. I det forrige tiåret kom han ut med både Mud, Loving, Midnight Special og Take Shelter. Sistnevnte har den fantastiske Michael Shannon i hovedrollen som en far med apokalyptiske hallusinasjoner og drømmer. Uenigheter kommer mellom han og kona (Jessica Chastain) etter at han begynner å bruke penger på å lage et bomberom, noe han ikke har fortalt familien. Dag etter dag begynner det å se ut som om han har et mentalt problem. Det er en mektig prestasjon Shannon kommer med, i en rolle som en skjør person som benekter alle rundt ham og kutter bånd. Begynner han virkelig å bli gal? Kan dette være skadelig for familien?

75. Her

Historien om en mann som forelsker seg i et operativsystem. Gjennom øynene til Spike Jonze, var det lett å forestille seg at vi kom til å få et tankevekkende verk. Vi er takknemlige for at han traff spikeren igjen, for han stiller opp med et strålende skuespillergalleri og unik setting. Phoenix er helt praktfull til å spille innadvendte karakterer og han slår til igjen i Her. Jeg liker godt at det er en sci-fi-film som er såpass kort tid i fremtiden at det ble veldig relaterbart, men fremdeles en dose av fremmed «dette er teknologi vi på vei mot». Her er sjelfull og romantisk, til tross for at romantikken er mellom Joaquin Phoenix’ karakter og en person som ikke eksisterer. Operativsystemet, ved navn Samantha, er ikke som noen andre levende mennesker og kjærlighetshistorien gjør filmen verdig til en plass på lista.

74. Upstream Color

Upstream Color er en eksperimentell og kryptisk perle fra Shane Carruth, som tidligere stod bak den komplekse Primer (2004). Jeg er stor beundrer av narrative puslespill og i denne forteller han om en tre-delt livssyklus mellom griser, mennesker og orkidéer. Det er meget forvirrende å tråkke inn i denne sci-fi-romantikk-filmen, men utfordringen er også en del av gleden. Fragmenteringen, det abstrakte og det mikroskopiske (særlig de ultranære bildene) er det Carruth er dyktig på. Filmen undergraver våre erfaringer av filmspråk og gir oss et estetisk vakkert og metafysisk dikt.

73. Zero Dark Thirty

Kathryn Bigelow vant Oscaren for The Hurt Locker (2009), men Zero Dark Thirty er en sterkere oppnåelse. Verket er mye større, men likevel får frem den menneskeligheten i hovedkarakteren gjennom Jessica Chastain. Zero Dark Thirty handler enkelt og greit om søket og drapet på Osama bin Laden. En film man vet resultatene til, men som har en utrolig spenningskurve. Selve sekvensen hvor soldatene går inn i bygget der bin Laden befinner seg er underkesponert, så man virkelig føler på presset på at det er mørkt overalt og en mann med AK-47 kan være rett rundt hjørnet. Det psykologiske presset i verdens største menneskejakt er strålende presentert, og filmen unngår en klissete og patriotisk «gode mot de onde»-kamp.

72. Rust og bein (De rouille et d’os)

Ali (Matthias Schoenaerts) livnærer seg av strøjobber, som kan være vanskelig når han også har en sønn å ta seg av. En av jobbene er som dørvakt hvor han støter på Stéphanie (Marion Cotillard). Vi følger også hennes historie og arbeidslivet hennes er noe annerledes. Hun trener spekkhoggere. Etter møtet med Ali får hun nummeret hans og det blir starten på et bekjentskap. Karakterene er ikke feilfrie og det er det som fenger oss med å følge med på de to fortellingene. Det er fantastiske skuespillerprestasjon å skue. Rust og bein er et vakkert, emosjonelt og impresjonistisk verk.

71. Coherence

Sannsynligvis den billigste filmen på lista og noen ganger er det de små filmene som gir de største filmopplevelsene. Åtte personer er på et middagselskap, som plutselig blir vitne til noe som setter hele deres virkelighet ute av kontroll. Med sine Twilight Zone-aktige sjangertrekk blir vi vevd inn i en handling med mange spennende vendepunkter. Coherence er som et gigantisk sjakkspill hvor de åtte bøndene beveger seg på brettet med intrikate konsekvenser. Jeg hadde en lignende opplevelse med den kompliserte Primer (2004), som jeg nevnte lenger oppe, så om man har sett den og likte det, så er Coherence i samme gate. Det er et tankevekkende spill hvor det gjelder å følge nøye med.

Klikk videre for plass 70-69.