Et tiår er forbi og det falt på sin plass å lage en toppliste over de 100 beste filmene som kom ut i Norge i dette tiåret.

Ikke se bort ifra at flere av verkene er filmer du ikke kjenner så godt til eller valgt å overse. Det er noen store og populære blockbustere på lista, samt mange små lavbudsjettsfilmer fra ulike land i verden. Her er det noe for enhver smak og fra forskjellige filmsjangre. Det er ikke alt du vil være enig i, men du får kanskje noen nye filmer å legge til i din «watchlist».

Sjekk ut plass 80 – 71 om du ikke fikk med deg de.

70. Shame

Brandon (Michael Fassbender) har en ufortrengelig apetitt for sex. Selvutnevnt ungkar som også sliter med intimitet med kvinner og greier ikke å få meningsfylte kjærlighetsforhold. Livet hans faller sammen når søsteren hans, spilt av Carey Mulligan, kommer på besøk. Han må ta et oppgjør med seg selv og se virkeligheten. Steve McQueen er en talentfull regissør og treffer spikeren med denne karakterstudien. Publikummet blir en voyeur og får en følelse av hvordan det er å være besatt av noe. Filmens stemning er rolig, men krydres av veldig eksplisitte scener og en fenomenal skuespillerinnsats av Michael Fassbender.

69. Spider-Man: Into the Spiderverse

Spider-Man: Into the Spiderverse gjør det Ang Lee feilet med Hulken (2003) – og det var å formidle tegneserieformatet på en fargerik og levende måte i et filmatisk medium. Her følger vi Miles Morales, som blir bitt og blir denne dimensjonens Spider-Man. Herfra følger vi en kreativ fortelling som ikke er redd for å ta sjanser, samtidig som den følger en klassisk heltefortelling. Den tar det beste ved Spider-Man, en superhelt filmskaperne har forstått, og presenterer det på en gøyal, fargesprakende, og ikke minst, cinematisk måte.

68. The Other Side of the Wind

Dette er kanskje et bidrag litt utenom det vanlige. Takket være et ambisiøst crew har en tapt film endelig blitt snøret sammen til en komplett verk. Orson Welles, som har vært død i over 30 år, hadde plutselig en ny film under ermet i 2018 og den kan sees på Netflix. Det er en eksperimentell film rammet inn av fortellingen om en Hollywood-regissør som skal vise sitt siste epos. Orson Welles gir oss et speilbilde av seg selv, i et slags 8 ½-type sammensurium, og forteller oss hvordan de selvsentrerte karakterene i hans liv er fortapt for alltid. Det er Welles’ satire og svanesang om både Hollywood, filmkritikere, erotiske kunstfilmer og mye mer. Klippingen er av det villeste slaget!

67. Once Upon a Time in Hollywood

Quentin Tarantinos niende film er kanskje hans mest modne. Her slår han på stortromma med en fortellerstruktur tatt rett ut ifra folkeeventyrene med «to brødre som reiser gjennom et magisk rike» i et verk som gir en interessant mikstur av det virkelige og det fiksjonelle. Brad Pitt og Leonardo DiCaprio spiller fiksjonelle karakterer i det glamorøse Los Angeles, mens Margot Robbie spiller den virkelige Sharon Tate. Det er fremdeles en brøkdel av de ulike karakterene og hendelsene vi er vitne til. Tarantinos kjærlighetsbrev til filmindustrien er fargerikt og underholdende, og intet mindre enn en film man bare kan kose seg. Han tar noen interessante grep i skillet mellom eventyret og den mørke filmindustrien som står bak den praktfulle fasaden, som gir den en verdig plass på topplista.

66. The Act of Killing

Det er filmer som The Act of Killing som setter ord på hvor storartet og imponerende en dokumentarfilm kan være. Dette er også en dokumentarfilm litt ute av de tradisjonelle dokumentarmodusene som finnes. L.A. Times kalte det en «forkjølelsesdrøm som kan få deg til å stille spørsmål om hva det vil si å være en dokumentarfilm». I The Act of Killing blir vi kjent med tidligere ledere av folkemordet i Indonesia for over 50 år siden. Istedenfor tradisjonelle «talking heads» gjør regissør Joshua Oppenheimer et spesielt valg. Han utfordrer de pensjonerte drapslederne til å gjenskape mordene sine. Resultatet blir en helt rivende og brutal filmopplevelse, som også får et ærlig og menneskelig preg. Man føler seg kvalm. Både av det man ser og hører, men også av det man lærer. Likevel er ikke dette en historieleksjon. Den streber ikke om det heller. Det er om den skremmende psykologien bak et massemord

65. Dogtooth

Yorgos Lanthimos’ film står skrevet opp som en 2009-film, men da den fikk premiere i Norge først i 2010, dukker den opp på denne lista. En bisarr film om en mann og en kone som holder barna deres innenfor husets inngjerdede eiendom. De kan ikke forlate området før de har mistet sin hjørnetann («dogtooth»). Tenåringsbarna får derfor verdens merkeligste oppdragelse, hvor de lærer om ulike ords betydning på en rar og feil måte. En unik og ekspressiv film, som plukker med seg trendene fra gresk nybølge på 60-tallet, hvor jeg er usikker på om jeg skal le eller ei. Dogtooth gir meg en så underfundig følelse, med mye rom for tolkning om manipulasjonen av autoritære figurer. Dogtooth er en kuriositet, men den er bare så sabla godt fortalt.

64. The Square

Har vi virkelig tillit til enkeltmenneskene? Og gir vi hjelp til de som trenger det som trenger hjelp først når «alle» gjør det, som klassisk flokkmentalitet? Ruben Östlund stiller disse spørsmål og gir et satirisk blikk på moderne kunst og pretensiøse mennesker i The Square. Museumskurator Christian bidrar til rivelsen av en storslagen, flott rytterskulptur i forbindelse med oppsetningen av en nytt kunstverk kalt «The Square». En firkant i midten av plassen utenfor museet. Kunstverket skal være en frisone for tillit og omsorg, sier Christian. En dag, på et annet type «square» midt i byen, havner Christian i en adrenalinvekkende situasjon. En kvinne påstår at en gal mann vil drepe henne. Senere innser Christian hva han har blitt utsatt for. Et spill. En svindel. I denne situasjonen ble hans mobiltelefon og lommebok frastjålet. I en «performance art» mye virkeligere enn det han ønsker å fremme i kunstutstillingen, har han nå vært hovedpersonen i en performance av et annet slag, og dette starter opp filmen og karakterens konflikt. Egoisme går mye igjen i Östlunds filmer og dette er intet unntak. Vi så det skinne i hovedkarakteren i Turist (Force Majeure), og vi ser det hos flere karakterer i The Square. Verket er kanskje overtydelig i poengene sine, men festlig er den.

63. Amour

Michael Haneke skjærer med følelsene våres med denne erkjennelsen om at vi vil alle dø en gang. Regissør Michael Haneke er over 70 år, og har to veteraner i hovedrollene: Jean-Louis Trintignant, som gjorde seg kjent på 60-tallet i blant annet mesterverket Z (1969), og Emmanuelle Riva fra mesterverket Hiroshima, min elskede (1959). Her spiller de et gammelt ektepar. Menneskekroppen har en kort tid på planeten, og døden er nær når Anne (Riva) får et hjerneslag. Følelsen av deres lange historie oser gjennom deres ustoppelige skuespillerprestasjoner. De har begge vært musikklærere, noe som har blitt videreført til deres datter, spilt av Isabelle Huppert. Kjærligheten er der, men så kommer sykdommen som trekker døden desto nærmere. Det er ingenting som føles kunstig. Alt oversettes til en naturalistisk, kraftfull og trist film.

62. The Irishman

Vi gledet oss lenge til denne filmen. Martin Scorseses Silence fra 2016 var ikke en like stor kinosuksess som hans forrige The Wolf of Wall Street. Det skulle bli vanskelig for ham å få finansiert et så stort prosjekt som The Irishman. Paramount hoppet ut. Netflix hoppet inn. Fantastiske veteraner i skuespillergalleriet, samt Martin Scorsese tilbake i gangstersjangeren i et grandiost verk på 3 1/2 time. Det som overrasket meg mest var hvor trist filmen var. Scorsese dekonstruerer gangstersjangeren og eliminerer det glamorøse ved det kriminelle livet (noe som er i stor kontrast med Goodfellas, Casino og til og med The Wolf of Wall Street, som ikke er en gangsterfilm, men har en kriminell protagonist). Den illustrerer konsekvensene og setter kikkerten mot døden, perfekt illustrert av de diverse karakterintroduksjonene i filmen (og måten de dør på). Dette er en en emosjonell epilog, som på mange måter føles ut som Scorseses siste film, og iallefall er det den siste hvor den gyldne trioen (Pesci, De Niro og Pacino) spiller sammen. Det er en stund siden jeg har sett så kraftfulle prestasjoner fra denne trioen og jeg er veldig glad for at noen valgte å gi Scorsese pengene til å realisere dette mesterverket.

61. Sangen fra havet (Song of the Sea)

Husker du de gamle barnebøkene som hadde en kort tekst på høyresiden og hver venstreside hadde en helt fantastisk, akvarellmalt illustrasjon, som sammen fanget deg inn i en fantasifull verden? Det er Sangen fra havet. Ben bor sammen med sin lillesøster Saoirse og sin far på en øy i Irland. Deres mor forsvant ute i havet under Saoirses fødsel, som har medført til at Ben og Saoirse har et uvanlig søskenforhold. Ben innser at Saoirse kan forvandle seg til en hvit sel, som leder henne og broren på en magisk reise. Det er en poetisk gjenfortelling av irske, tragiske sagn, pakket på med rolig, irsk folkemusikk. Dette samspillet er helt vidunderlig, gjennom 2D-animasjon som vekker mange assosiasjoner med akvarellmalerier og de fantasifulle løsningene fra Studio Ghibli. Det er til og med lagt mye arbeid i repeterende symbolske former, som gir merverdi i gjentatte visninger av filmen.

 

Plass 60-51 ser du her.