På fortekstene til filmen blir vi fortalt at vi har over 1.000 tunneler i Norge hvor beredskapen i all hovedsak er basert på at hver enkelt må berge seg selv.
Nå har vi heldigvis vært forskånet fra de helt store tunnelkatastofene i det virkelige liv, men Tunnelen forsøker å vise oss hvor ille det kan gå hvis katastrofen først inntreffer.
Tunnelen er et ordentlig stikk i siden til den norske beredskapspolitikken, samtidig som filmen er en hyllest til alle de som er ansatt på gulvet i redningstjenesten, brannvesen, er med i hjelpekorpset og som kjører brøytebil.
Brøytebilsjåføren Svein (Thorbjørn Harr) er enkemann og sliter med forholdet til tenåringsdattera Elise (Ylva Fuglerud). Det er ekstra betent nå som det bare er et par dager igjen til jul og Svein har store planer om å invitere sin nye kjæreste Ingrid (Lise Carlehed) til å feire sammen med dem. Elise blir sint og setter seg på ekspressbussen til Oslo. Inne i den ni kilometer lange Storefjelltunnelen krasjer en tankbil og begynner å brenne. Dermed blir bussen som Elise er på sperret inne sammen med hundrevis av andre reisende. Svein blir kalt ut sammen med redningsmannskapet og finner snart ut at Elise er sperret inne.
Med Tunnelen har regissør Pål Øie skapt en svært effektiv og underholdene katastrofefilm. Sammenlignet med Bølgen og Skjelvet, som det tross alt er naturlig å sammenligne den med, er Tunnelen mye mer nøktern i effektbruken og hviler seg mer på karakterene og dramaet som utspiller seg.
Forholdet mellom Svein og Elise er det bærende i filmen, men i tillegg har vi forholdet mellom brannsjefen Christian (Per Egil Aske) og sønnen Ivar (Mikkel Bratt Silset) som er med å skape dybde i fortellingen. Ivar er den unge brøytebilsjåføren med en cowboy-innstilling til jobben, som fullstendig tar over alle scener han er med i. Jeg vil tro vi får se svært mye til Mikkel Bratt Silset i årene fremover. (Og har du ikke sett han i Beforeigners på HBO ennå, gjør det!)
Men de aller sterkeste scenene i filmen foregår faktisk langt unna tunnelen. De er det Andrea (Ingvild Holthe Bygdnes) som står for. Hun er telefonvakt på vegtrafikksentralen og holder kontakten med ofrene i tunnelen via nødtelefoner og brannvesen og hjelpekorps. Hun syr fortellingen sammen og gjør det enkelt for publikum å holde orden på alt som skjer. Måten hun formidler den påkjenningen det må være å snakke med, og forsøke å roe ned mennesker, som ringer livredde og som er desperate etter hjelp, er utrolig godt skuespill.
Mindre vellykket er den delen av filmen som kretser rundt eiendomsmegler Gunnar (Jan Gunnar Røise) som er på vei over fjellet sammen med sønnen sin i en Tesla. Tesla-eiere er teite må vite og kjører alt for fort og havner så klart i grøfta. Utover å påpeke at folk som kjører Tesla over fjellet er teite, er det vanskelig å se helt hva funksjonen til denne karakteren er. Det hele trekker bare ned tempoet i filmen og virker mer som en karikatur og parodi. Mulig man tenkte at man trenger noe komisk inne i alt alvoret, men det klarer ikke jeg å se behovet for.
Og skal man pirke litt kan man så klart påpeke at svart, giftig røyk ser ut til å ha svært ulik virkningsgrad på lungene til de ulike personene inne i tunnelen. Jo mer perifert man er med i handlingen, jo mer giftig er røyken. Nå må det kanskje være slik i en film, men det ble i overkant påfallende etterhvert.
Til slutt må jeg få trekke frem fotoet i filmen. Snødekte fjell med svart røyk stigene til værs har vel aldri sett bedre ut. Kontrasten til de svært mørke og grumsete, men likefullt oversiktelige bildene inne i tunnelen kunne knapt vært større, men alt ser like strøkent ut. Herregud så pen denne filmen er!
Takk til Trondheim Kino for presseadgang
