Anmeldelse: Skjelvet

Hollywood-ånden inntar Oslo i John Andreas Andersens vellykkede og underholdende oppfølger til publikumssuksessen Bølgen.

I Skjelvet møter vi igjen familien Eikjor, tre år etter katastrofebølgen traff Geiranger. Idun (Ane Dahl Torp) har tatt med seg barna Julia (Edith Haagenrud-Sande) og Sondre (Jonas Oftebro), mens Kristian (Kristoffer Joner) har blitt igjen i Geiranger og er en nedbrutt mann etter de traumatiske hendelsene.

Noe av det beste med Skjelvet er at filmen tar seg god tid til å bygge opp til smellet vi alle vet kommer. I stedet for at Kristian plutselig befinner seg midt i en katastrofe får vi følge ham over tid mens en mistanke sakte, men sikkert bygger seg opp.

Et annet punkt Skjelvet lykkes svært godt med er at Kristians mistanker om en kommende katastrofe denne gangen bygger på forarbeidet en kollega i fagfeltet har gjort. På denne måten unngår filmen at Kristian er den eneste karakteren som «skjønner noe», noe som ofte preger denne typen filmer. I stedet for at vi blindt følger en skråsikker helt som hever seg over alle andre, blir vi heller satt inn i Kristians psykologiske tilstand, hvor han selv tviler sterkt på signalene om det kommende jordskjelvet.

Harald Rosenløw Eeg og John Kåre Raake har gjort en fortreffelig jobb med manuset når det gjelder å bygge opp til øyeblikket publikum venter på, og får oss til å virkelig bry oss om karakterene filmen handler om.

Selve jordskjelvet imponerer med spektakulære bilder av Oslo som ødelegges totalt. Det er virkelig en spesiell følelse å se hovedstaden i totalkaos med bygninger som rives ned én etter én, fanget i imponerende fotografi av John Christian Rosenlund.

Filmen er likevel ikke perfekt. Skjelvet fokuserer veldig på en splittet familie som må finne seg sammen igjen, men dette blir i stor grad redusert til Kristians forhold til datteren Julia. Sønnen Sondre blir i stor grad glemt bort, og det hjelper ikke at han befinner seg på et annet sted enn resten av familien når selve katastrofen inntreffer. Det kan virke som om filmen rett og slett ikke helt vet hva den skal gjøre med karakteren, og resultatet blir at Sondre rett og slett er utelatt mesteparten av tiden.

Til tross for at selve skjelvet er spektakulært og utrolig underholdende syns jeg filmen mister litt piffen etter at jordskjelvet har gått sin gang. Bølgen var veldig vellykket i det som skjedde etter bølgen traff Geiranger, hvor Kristian må finne og redde kona og sønnen sin. Skjelvet er derimot best i oppbygningen til katastrofen, og actionsekvensene i etterkant av jordskjelvet er i typisk katastrofefilm-land og tilbyr lite nytt. Det virker også som om det har blitt lagt inn såpass mye innsats i nevnte oppbygning at filmen ikke helt vet hvor den vil i etterkant, og avslutningen virker forhastet.