Den nye boken «Kinominner» feirer 100 år med kinodrift i hovedstaden. Vi fikk en samtale med Jan Erik Holst om utgivelsen.
– Du har skrevet en bok om Oslos kinoer, hva er bakgrunnen for det?
–Vel, Oslo kommunale kinematografer ville ha fylt 100 år i januar 2026 og en rekke andre kommunale kinoer skal også jubilere. Så jeg samlet en rekke skribenter; film-, kinofolk og andre kulturpersonligheter til å velge sin favorittkino blant de gamle, «glemte» salene, som Grefsen, Jarlen, Karl Johan teatret, Palassteatret, Rosenborg, Sinsen, Ullevål mfl., og fortelle om sine opplevelser og favorittfilmer der. Det fungerte godt og jeg fikk mange tilbud. Enkelte utenbys kinoer, som Golia og Lilleaker var det faktisk rift om! Jeg ba også våre tre høyst aktive filmstjerner, Bente Børsum, Lise Fjeldstad og Liv Ullmann om å lete i sin minnebok fra sine tidligere kinobesøk. Høyst fascinerende lesning!
– Men dagens aktuelle kinoer, hvor er de?
– De er selvsagt med, vi har artikler om Nordisk films operative kinoer, fra Colosseum til den snart åpningsklare Saga, samt Odeon, Vega, Kunstnernes Hus og Cinemateket. Boka gir også en innføring i den nye digitale teknikken, og en nostalgisk innføring i kinoenes Rolls Royce; 70mm filmen.
– Hvem er målgruppen for en slik bok?
– Det er alle som er glade i kinoen som treffsted og opplevelses-senter. Kanskje først og fremst de over 60, som husker den kommunale driften og har et nostalgisk tilbakeblikk på de mange og godt spredte kinoene i byen.
Vi har også med de to Bærumskinoene; Sandvika og Stabekk og en presentasjon av filmatelieret på Jar, som ble startet takket være Oslo og flere andre kommunale kinoer. Det fyller 90 år i år og hyllet nylig Liv Ullmann med å dedisere Studio B til henne. Det var der hun, Ingrid og Ingmar Bergman tok opp Høstsonaten i 1978.
– Det er mye bilder i boken, ser vi!
– Ja, jeg kom over fotograf Leif Krohn Ørnelund som tok en rekke flotte interiørbilder av de gamle kinoene på 1960-tallet. Og vår egen Sigurd Moe Hetland er representert med flere dagsaktuelle bilder.
– Hva var det spesielle med den kommunale kinoen?
– Det var jo en bevegelse som startet for over 100 år siden, for å sikre moralen, men også økonomien. En tverrpolitisk bevegelse Norge var alene om. De fleste europeiske land innførte statlig sensur på 1910-tallet for å kontrollere det da nye og krevende kinomediet, men Norge innførte i tillegg en ordning med kommunale konsesjoner for fremvisning av film, noe de fleste kommuner overtok selv. Fram til 1960- tallet var jo kinovirksomhet en lønnsom geskjeft og gav inntekter til kommunene, som de brukte til andre kulturoppgaver; parker, badeanlegg osv. Oslo pløyde midler inn i både Vigelandsanlegget og Munch-museet.
Dyktige historikere som Hugo Lauritz Jenssen og Ove Solum beskriver kinohistorien fra begynnelsen av forrige århundreskifte og frem til i dag.
Men fra slutten av 1960 tallet var inntektene truet, fjernsynet hadde tatt store deler av publikummet. Da videoen kom ca. 20 år senere var det nødvendig å re-definere kommunal kinodrift fra inntektsgivende virksomhet til kulturell virksomhet, ved å subsidiere både filmvisningene og legge inn annen kulturell virksomhet i kinobygget, som teater, konserter, kunstutstillinger og amatørvirksomhet. Vi beskriver Bærum kommune som en foregangskommune på dette feltet. Men mange andre fulgte etter og dannet grunnlaget for dagens kulturpolitikk.
– Oslo kommune produserte også selv film?
– Riktig, de såkalte Oslo-filmene, en lang rekke korte dokumentarer fra ulike steder og aktiviteter rundt om i kommunen. De gav også støtte til filmer om seg selv og kinodriften. Jeg bad to fremragende forskere, Professor Gunnar Iversen og Nasjonalbibliotekets Eirik Frisvold Hansen om å beskrive dette fenomenet.
– Hvor står kinoene i dag?
– I Oslo mener du, eller rundt om i landet? Jeg har inntrykk av at Oslo klarer seg bra, balansen mellom kommersiell og kulturell drift holder seg godt. Men utover landet registrerer jeg at de kommunale kinoene er truet, mange kommuner vil selge seg ut og har ikke lenger råd til å subsidiere driften. Det er synd og kort-tenkt, en kino som en sentral kulturfaktor i kommunen kan være av avgjørende betydning for ungdommen, et samlingssted for å motvirke uheldig påvirkning og fristelser inn i den kriminelle verden, som mange byer og tettsteder opplever nå.
–Kinoen kan motvirke svenske tilstander med andre ord?
– Absolutt. Det behøver nødvendigvis ikke være kommunene som driver kinoen. De private aktørene som i dag driver kjedene Nordisk Film Kino og Odeon er dyktige. Men kommunene må aktivt støtte opp og kanskje subsidiere, gjennom rimelig husleie bl.a.
– Hva koster boken og hvor kan man få kjøpt den?
– Den er tilgjengelig hos vanlige bokhandlere, men også enkelte kinoer og Cinemateket vil selge den. Veiledende pris er 440 kroner, som de fleste andre nye bøker koster i disse tider. Men kommer du på en av de annonserte lanseringsdagene får du 12,5 % rabatt. Vær tidlig ute, den kan fort bli utsolgt!