Her er høydepunktene fra året 1973 og et knippe filmer som fylte 50 år i 2023.
Året begynte med en storslått feiring av Adolf Zukor. Han ble født i en landsby i Ungarn. Moren døde da han var ett. Faren da han var syv. I en alder av 17 flyttet han til USA. Der fattet han interessen for film og startet Famous Players Film Company, før han senere var en av de som startet Paramount Pictures. Zukor var en av de største drivkraftene i tidlig filmhistorie og hadde en stor tro på stjernefaktor for suksessen av en film (noe som er gjeldende den dag i dag). Majoriteten av stumfilmens stjerner signerte han kontrakter med, så de kunne spille i Paramount-filmer. Han produserte mange filmer og levde såpass lenge at han fikk feiret sin 100-årsdag i Hollywood, 7. januar 1973. Bursdagen hadde over 1000 gjester.
11. februar var starten på en helt ny filmfestival. Filmfestivalen i Avoriaz. Du har sannsynligvis ikke hørt om den, da den underpresterte og avsluttet i 1993. Men i 1973 var det stor stas i Avoriaz, Frankrike. Festivalen fant sted i de franske alpene, ikke så langt unna Genève, og var premieren til filmen Duel, reigssert av den unge Steven Spielberg. Han hadde regi på en del TV-episoder, men det var denne TV-filmen om en selger som flykter fra en gigantisk tankbil, som startet hans filmkarriere. Filmen kom ut på amerikanske TV-skjermer i 1971, men fikk internasjonal oppmerksomhet senere. På filmfestivalen i Avoriaz vant den den gjeveste prisen.
Vi har hatt mange filmhistorikere gjennom tidene. I 1973 kunne man lese seg opp påSovjetmontasje, italiensk neorealisme og oppløsingen av produksjonskoden i Hollywood. Et verk som ble publisert i 1973 var On the Art of the Cinema. Forfatteren var ingen ringere enn Nord-Koreas Kim Jong-Il. Boka gjør rede for propagandaens kraft i film. Hans far, Kim-Il Sung (som var landets diktator på denne tiden), slo hardt til verks for mer propaganda i landets filmproduksjoner. Utenfor landegrensene var ting annerledes. Nord-koreansk film ble latterliggjort i utlandet, mens Sør-Korea var en pionér i filmskaping. King Jong-Il var skuffet over bokas manglende evne til å snu hele filmverdenen i deres retning, så han gikk drastisk til verks. Han kidnappet Sør-Koreas største filmregissør, så de kunne tvinge ham til å lage film for deres totalitære regime.
I 1972 hadde filmen Deep Throat premiere, men på 1. mars 1973 måtte den nøye seg med å bli bøtelagt. Filmen viste seg å være altfor pornografisk til å kunne vises på kinoer. Dommeren Joel J. Tyler anklaget Mature Enterprises for å vise uanstendig materiale. Filmen følger den erotiske reisen til Linda Lovelace, som oppdager at klitorisen hennes er i halsen. Prislappen på boten gjorde ikke så mye, da dommen gjorde filmen enda mer populær og ble en stor suksess på hjemmevideomarkedet.
27. mars var det Oscar-utdeling. Liv Ullmann var tilstede sammen med hennes mor, da hun var nominert for en Oscar for Beste kvinnelige skuespiller. «Det er så mye morsommere å være nominert. Alle er vinnere. Og så plutselig, så blir det fire tapere,» fortalte hun på den røde løperen. Liv vant ikke, men fikk en Æres-Oscar 50 år senere. På utdelingen presenterte hun også prisen for Beste mannlige skuespiller, sammen med Roger Moore. Marlon Brando vant denne, men han var ikke tilstede. Han sendte Sacheen Littlefeather som kom med et politisk budskap om filmindustriens behandling av indianere. Bob Fosse vant prisen for Beste regi for Cabaret, til stor overraskelse. (Favoritten blant prognosene var Francis Ford Coppola for The Godfather). The Godfather vant den gjeveste prisen. Årets snakkis var definitivt Sacheen Littlefeather. Charlton Heston likte ikke gesten, mens Jane Fonda synes det var fantastisk. Michael Caine, som var enig i det hun sa, kritiserte at Marlon Brando sendte en stakkars jente til å motta buing fra salen enn å komme med ytringen selv.
Cannes-festivalen i mai bød på store kontroverser. Det faktum at festivalen skulle vise The Mother and the Whore (La maman et la putain) og Blow-Out (La Grande Bouffe) ble møtt med protester. Førstnevnte er en film som involverer trekantsex og sistnevnte handler om kannibalisme.
Denne sommeren mistet vi to ulike, men store personligheter i filmbransjen. John Ford og Bruce Lee. Sistnevnte, som satte martial arts i rampelyset, ble bare 33 år gammel. John Ford derimot var en hardbarket amerikansk regissør som beviste at westernsjangeren var mer enn cowboyer og indianere, og kunne tematisk skildre noe viktigere. Han er den eneste regissøren som har vunnet Oscar for Beste regi hele fire ganger.
Selv om vi mistet Bruce Lee i 1973, så greide han å spille inn en fantastisk film før han døde: Enter the Dragon. Dette ble hans største suksess. Lee spiller en kampsportinstruktør. Han blir kontaktet av britisk etterretning og drar til en øy for å spionere på en opiumsherre, som også er en tidligere munk fra tempelet hans. Dekkhistorien hans er en kampturnering som finner sted der. Filmen ble en stor suksess i statene og havnet i USAs nasjonale filmarkiv for sin kulturelle betydning i filmhistorien. Karateleksjoner ble tilbudt som en del av filmens markedsføring og mange ble introdusert for kampsport gjennom denne filmen.
I oktober kom den siste filmen i serien om Emil i Lønneberget ved navn Emil og griseungen. De to første (Emil i Lønneberget, 1971) og (Nye streker av Emil i Lønneberget, 1972) var store suksesser i Sverige, hvor den første fikk over 1,6 millioner besøkende på svenske kinoer. Jan Ohlsson, som spilte Emil, fylte 60 år i 2022, men sluttet som skuespiller da han var liten og ble dataingeniør.
Her i Norge så var det noen filmer som utmerket seg fra 1973, slik som Kjære lille Norge og Olsenbanden går amok, men den jeg ønsker å fremheve er Ragnarock. Dette var en dokumentarfilm om en kulturhistorisk begivenhet som fant sted i Holmenkollen den 17. juni 1973. 30.000 kom for å se flere populære artister i det som kan bli beskrevet som Norges Woodstock. Idéen bak filmen kom fra den kritikerroste dokumentarfilmen om Woodstock, som ble en kassasuksess. Ragnarock var Norges første helaftens spillefilm i stereolyd. I tillegg ble en kopi med fire lydspor fremstilt til bruk på visninger i Colosseum kino i Oslo.
Mer musikk fikk vi i klassikeren Jesus Christ Superstar. Kjempesuksessen på Broadway skulle nå bli film. Filmen er en rockeopera om den siste uken av Jesu liv, fra inntoget i Jerusalem til korsfestelsen. Det var mange som var vurdert til å spille hovedrollen. Dette inkluderte Mick Jagger, John Lennon, Paul McCartney, David Cassidy, Barry Gibb (fra Bee Gees), Robert Plant (fra Led Zeppelin), Ian Gillan (fra Deep Purple) og Micky Dolenz (fra The Monkees). Det ble dessverre ingen rockestjerne i rollen som Jesus. Musikeren Ted Neeley fikk rollen og dette ble hans gjennombruddsfilm.
Mot slutten av sommeren, så ble filmfestivalen i Locarno sparket i gang. På denne festivalen hadde den idylliske og muntre American Grafitti premiere. Filmen er regissert av George Lucas, som var tilstede på Cannes-festivalen to år før og fikk 10.000 dollar fra presidenten i United Artists til å lage American Grafitti. Det er en film om college-ungdommer i en tid før ungdomsopprør og Vietnam-krigen. Det er en festlig og underholdende studie av biler og rock’n’roll. En 19 år gammel Ron Howard er med i rollelista. Filmen ble en kjempesuksess og George Lucas greide å bevise at han kunne tilfredstille både publikum og de tøffeste kritikerne. Det var American Grafitti som gjorde det mulig for Lucas å gå videre til neste prosjekt: Star Wars.
17. august hadde science-fiction-filmen Westworld premiere. En film som fikk mer oppmerksomhet etter at HBO kom ut med serien ved samme navn i 2016. Serien utvidet konseptet fra filmen, som handler om fornøyelsespark litt utenom det vanlige, hvor selskapet Delos lager androider som man kan interagere med i bestemte tidsperioder, slik som den ville vesten. Ting går galt når en cowboy kledd i sort (spilt av Yul Brynner), skyter en av menneskene i denne fornøyelsesparken. Et brudd på reglene. Westworld er den første filmen til å bruke digital bildeprosessering. Scenen hvor Brynners karakter ser på «byttet», så får vi som seere et innblikk i hans computergenererte blikk, hvor et digitalt rutenett lager omrisset av personen i 2D-rom. Westworld er derfor den første filmen til å benytte seg av CGI.
https://www.youtube.com/watch?v=5jCDQvNh85Y
New York Film Festival ble arrangert i oktober 1973 og en av filmene som hadde sin premiere her var Mean Streets. Dette var Martin Scorseses gjennombruddsfilm. Han hadde to spillefilmer tidligere, men det var med mesterverket Mean Streets at det store kinopublikummet og kritikerne oppdaget Scorsese. I rollelista finner vi Robert DeNiro og Harvey Keitel. Filmen finner sted i New York og handler om det Scorsese er best på: Tøffe skildringer av organisert kriminalitet.
1. november var det en premiere på en nokså spesiell og liten film i Tsjekkoslovakia. Ingen hadde trodd at denne filmen kom til å ha en stor innflytelse her i Norge. Vi snakker nemlig om Tři oříšky pro Popelku. Her til lands er den kjent som Tre nøtter til Askepott. Filmen kom til NRK1 to år senere og resten er historie. Det er ganske spesielt at en tysk-tsjekkoslovakisk film fikk så stor effekt her til lands. Filmen ble vist på norske kinoer for første gang i 2015, etter at Nasjonalbiblioeteket i Mo i Rana og det tsjekkiske filmarkivet fikk midler til en digital restaurering. Det endelige resultatet ble vist på Filmens Hus i Oslo med den tsjekkiske regissøren tilstede.
I desember fikk vi premiere på The Sting. Den fantastiske duoen i Butch Cassidy & The Sundance Kid – Paul Newman og Robert Redford – ble gjenforent i denne filmen. Denne gangen var de ikke i en western, men en krimfilm om to svindlere. Filmen foregår i Chicago og drapet på en venn setter i gang plottet. Redford og Newman spiller Gondorff og Hooker, to svindlere som må samarbeide for å ta hevn på en gangster (spilt av Robert Shaw). Det er en stilig film om vennskap og bedrag.
Året avsluttet med en av tidenes grøssere. The Exorcist. Dette var en film alle måtte se, selv om noen besvimte, spøy eller fikk hjerteinfarkt. Noen påstod at filmen påførte dem spontanabort! Psykiater James Bozzuto mente at filmen skapte en cinematisk nevrose hos enkelte tilskuere. Det er ingen tvil om at denne filmen forandret skrekkfilmsjangeren. Hvis du ser bort ifra Jaws (som ligner mer på en thriller enn en genuin skrekkfilm), så er The Exorcist verdens mest innbringende skrekkfilm justert for inflasjon. Det var også den første skrekkfilmen til å bli nominert for Beste film på Oscar-utdelingen. Denne grøsseren handler om en familie som har en syk datter ved navn Regan MacNeil. En legesjekk avdekker ingen ting. Moren blir hysterisk og kontakter en prest. De finner ut av at Regan har blitt besatt av en demon og kun en person kan redde henne: Eksorsisten. Filmen har hatt en enorm kulturell betydning og er en milepæl i filmhistorien.
Vi har gått igjennom noen av de mest fremtredende filmene fra 1973, men her er fem filmer som også fyller 50 år som jeg mener fortjener mer oppmerksomhet.
The Holy Mountain
Erobringen av Mexico blir gjenskapt gjennom frosker. Et fallisk objekt penetrerer en to meter høy mekanisk vagina. En alkemist forvandler bæsj om til gull. Dette er sannsynligvis den sykeste filmen jeg noensinne har sett. Dette er en film du aldri vil glemme. Alejandro Jodorowskys bunnløse kreativitet lager et Pollock-maleri av en film, så det å forklare handlingen blir nokså rart. I bunn og grunn handler The Holy Mountain om en Jesus-aktig alkemist (spilt av regissøren selv) som møter på en vis mann. Den vise mannen introduserer ham for syv interessante mennesker, som hver og en representerer en planet i solsystemet. Sammen skal de dra på en ellevill reise til et hellig fjell hvor de skal få sin åpenbaring. Filmen er kjent for sin eksperimentelle fortellerstil og kan gjøre deg stappmett på symbolikk. Hvert eneste bilde er et fargesprakende og tematisk ladet maleri. Denne vil nok ikke falle i smak hos alle, men hvis du er lei av alt det konvensjonelle og vil se en film som ikke ligner noe du har sett tidligere, så bør du se The Holy Mountain.
Paper Moon
Peter Bogdanovich regisserer et nostalgisk mesterverk. Paper Moon finner sted i USA på 1930-tallet. Pengene strekker seg ikke til og mange sliter med økonomien. En mann og en liten jente, som kan potensielt være datteren hans, slår seg sammen og de drar på en reise gjennom Kansas. Målet er å tjene penger. Man kan kalle det for en variasjon av forholdet vi ser mellom Charlie Chaplin og Jackie Coogan i The Kid. Dette er en utrolig sjarmerende film, som gir oss et realistisk bilde av Den store depresjonen (den verdensomspennende økonomiske nedgangen i begynnelsen av 1930-tallet), men greier å se på det med et lite glimt i øyet. Dette er ikke brutal realisme, men en søt fortelling med strålende skuespillerprestasjoner. Kjemien er tilstede, som er hjulpet ved at skuespillerne er far og datter på ekte: Ryan O’Neal og Tatum O’Neal. Tatum var såpass dyktig i rollen sin at hun vant en Oscar for det og er fremdeles, 50 år etter, den yngste vinneren noensinne. (Hun var bare ti år gammel da hun vant).
Don’t Look Now
En jente drukner. Hennes far John (Donald Sutherland) og mor Laura (Julie Christie) reiser til Venezia for å restaurerere en kirke, men også for å bearbeide sorgen etter datterens dødsfall. Dessverre blir det en ubehagelig stemning i byen. (Noe som fremheves av at datteren druknet og at Venezia også er en by som «drukner»). Der møter de to søstre, hvorav den ene hevder å være klarsynt og informerer dem om at datteren deres prøver å kontakte dem og advare dem om noe truende. John avviser påstandene deres, men begynner å oppleve mystiske observasjoner selv. Blant annet det som kan være glimt av datteren, ikledd den samme røde regnfrakken hun hadde på seg da hun døde. Dette er en litt annerledes skrekkfilm enn The Exorcist. Redigeringen er usammenhengende og ikke-lineær. Filmen er tvetydig og med en bisarr og esoterisk atmosfære.
Fantastic Planet
Dette er en helt unik og fantastisk animasjonsfilm. Den finner sted i fremtiden hvor en rase med blå romvesener fra planeten Ygam kidnapper med seg mennesker fra jorda. Romvesene, som heter Draags, bruker menneskene som slaver, men det er også noen mennesker som lever i skjul på denne planeten. En scene som stikker seg ut viser de blå Draagsene drepe menneskene med giftgass. Dette er en film som gir inntrykk, og har allegorier til grunnleggende menneskerettigheter, men også Holocaust. Dette er en psykedelisk og originalt verk. Animasjonen kan til tider minne om de humoristiske sekvensene fra Monty Python, mens musikken føles ut som den var komponert av Pink Floyd. Filmen har en kort spilletid og får frem budskapene sine om opprør på en fascinerende måte.
The Wicker Man
Den skotske politimannen Howie etterforsker en liten pikes forsvinning på den isolerte øya Summerisle. Der blir han møtt av lokale godseieren (fantastisk spilt av Christopher Lee), som er både sjarmerende, men også ondskapsfull. Howie er kristen og er forfjamset over at menneskene på Summerisle har gitt opp på kristendommen og valgt å ha en mer hedensk tro. Det er et mordmysterium som blir til en hedensk skrekkfilm. Sjangerblandingen mellom skrekk, drama og til og med musikal, gjør dette til en særdeles spesiell film. Regissøren Robin Hardy har en strålende metode å bygge opp filmen, hvor hvert stadie leder til et nytt og sjokkerende nivå inntil det grusomme klimakset. The Wicker Man er et fascinerende blikk på en spesiell kult. I et intervju med Total Film nevnte Christopher Lee at The Wicker Man var hans beste film.
Andre bemerkselsesverdige filmer som fyller 50 år er Serpico, Papillon, The Long Goodbye, Amarcord, The Way We Were, Live and Let Die og Pat Garrett & Billy the Kid.
Interessert i flere filmhistoriske tilbakeblikk? Les resten på KINOMAGASINET:
https://kinomagasinet.no/artikkel/filmhistorisk-tilbakeblikk-pa-1971/
https://kinomagasinet.no/artikkel/filmhistorisk-tilbakeblikk-pa-1981/
