Filmviter Christian Høkaas tar en tur tilbake til fortiden for 50 år siden i 2021, nemlig 1971. Illustrasjon: Per Mork, KINOMAGASINET.no ©

Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1971 og seks filmanbefalinger av filmer som fyller 50 år i 2021.

I 1971 var alle blikk rettet mot Fox og MGM. Planen var at disse to filmstudioene skulle fusjonere. Våre lesere er kanskje klar over at MGM har hatt en trøblete tid de siste tiårene hvor de har både blitt kjøpt, solgt og erklært konkurs. Tenk så annerledes det hadde vært om MGM var en del av Fox allerede for 50 år siden! Planen ble kansellert samme år.

5. april nektet den franske statskanalen å vise Marcel Ophuls’ dokumentar The Sorrow and the Pity. Det er en to-delt dokumentarfilm om den franske Vichy-regjeringens samarbeid med Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Til tross for at den var produsert av den franske statskanalen, ble de stresset av å se hvor hensynsløs Ophuls var i avdekkingen. Filmen var særdeles godt likt av venstresiden, men mislikt av høyresiden. TV-kanalen fikk kalde føtter og lot Sveits og Tyskland punge up noen sedler slik at de kunne vise filmen i deres land.

15. april var det Oscar-tid. Hedersprisen (Irving G. Thalberg Memorial Award) ble gitt til den svenske mesterregissøren Ingmar Bergman. Prisen ble akseptert av hans tidligere partner Liv Ullmann.

Men før Oscar-utdelingen var andre ting som ulmet i bakgrunnen. George C. Scott kalte Oscar-utdelingen «en to-timer lang kjøttparade». Han ble forsidestoff da han kom med krasse opplysninger til pressen om at han ikke vil akseptere prisen om han vinner for Beste skuespiller i rollen som den amerikanske generalen George S. Patton. Produsenten til krigsfilmen Patton var nervøs for at hovedrolleinnehaveren Scott kom til å ødelegge filmens sjanser til å vinne Oscarer. Scott hadde tidligere takket nei til en Oscar-nominasjon ti år tidligere.

Patton og katastrofefilmen Airport fikk ti nominasjoner hver. Sistnevnte var overraskende godt likt og til og med hovedrolleinnehaver Burt Lancaster kommenterte:

«Jeg begriper ikke hvorfor den var nominert. Det er den største søppelhaugen noensinne laget!»

Patton vant flere priser den kvelden, slik som Beste film på slutten av aftenen og beste manus. Manuset var skrevet av både Francis Ford Coppola og Edmund H. North som aldri hadde møtt hverandre. De fikk heller ikke muligheten under Oscar-utdelingen, da Coppola var i New York og filmet The Godfather.

Til slutt vant George C. Scott prisen for Beste skuespiller, som filmens produsent tok i mot. (Scott fulgte ikke engang med på TV-sendingen). Etterpå tøyset Walter Matthau om at neste år så skal han prøve George C. Scott-rutinen for å vinne Oscar.

I mai 1971 var det tid for Cannes filmfestival. I anledning 25-årsjubileet bestemte juryen for å dele ut to store priser. Den tradisjonelle Grand Prix ble delt ut til Joseph Loseys The Go-Between og en spesiell 24-årsjubileumspris gikk til Luchino Viscontis Death in Venice. En annen film som fikk mye oppmerksomhet under denne festivalen var Murmur of the Heart som blant annet tar for seg et incestuøst forhold mellom mor og sønn. Selv om regissør Louis Malle har sagt at filmen er selvbiografisk, så er det elementet fullstendig fiksjonelt. Det franske senteret for kinematografi måtte likevel heve øyenbrynene over det perverse i denne filmen. Murmur of the Heart fikk senere en Oscar-nominasjon for originalmanus.

1971 var året hvor sub-genren blaxploitation ble født. Exploitation-filmer (filmer med smalt budsjett som utnyttet seg av populære sjangre, nisjetrender og vulgært innhold) kom i mange ulike pakker. Hvorfor skjedde det nå?

På 60-tallet var det en sterk motkultur i USA hvor de unge stod i mot de konvensjonelle normene fra de eldre generasjonene. Et av temaene var rasesegregasjon. Det var store forandringer på denne tiden.  Uavhengige lavbudsjettsfilmer fikk sterkere fotfeste blant det moderne publikum. Filmhistorien beveget seg i en ny retning og den strenge sensuren i Hollywood så sin ende. Erotikk og vold ble mer mainstream, og exploitation-filmer florerte i grindhouse-kinosaler. Blaxploitation var rettet mot afroamerikanere, og gjerne med afroamerikanere bak og foran kamera.

Sweet Sweetback’s Baadasssss Song var en av de store blaxploitation-filmene med stor cinematisk innflytelse. Det var et frenetisk blikk på slaveri og nåtidens mørkhudete i USA. Filmen handler om Melvin Van Peebles‘ karakter som blir anklaget av (det hvite) LAPD for mordet på en annen mørkhudet person. Peebles regisserte, komponerte, redigerte, produserte, skrev og spilte i denne filmen. Dette verket ble pensum for Black Panther-bevegelsen.

En annen blaxploitation-film som fyller år er Shaft. Den er ikke like vulgær som Sweet Sweetback’s Baadasssss Song, men desto mer populær. Her spiller den mørkhudete Richard Roundtree en privatetterforsker som skal finne den kidnappete datteren til en gangster. Funk og soulmusikk fikk virkelig skinne i blaxploitation-sjangeren. Både Shaft og Sweet Sweetback’s Baadasssss Song er ansett som viktige milepæler i filmhistorien og er begge en del av Schneiders 1001 filmer du må se før du dør-bok.

Sommeren så begynnelsen av en kritikerrost filmtrilogi av Alan J. Pakula. Det som er kjent som hans paranoia-trilogi. Første film ut var Klute, deretter The Parallax View (1974) og til slutt All the President’s Men (1976). Klute handler om en telefonhore («call-girl») som assisterer en detektiv i en sak om en savnet person. Jane Fonda spiller hovedrollen og studerte telefonhorer i New York ved å bli med dem på klubber hvor de plukket opp kåte menn. Hennes prestasjon var elsket av kritikerne og gav henne en Oscar for Beste kvinnelige hovedrolle året etterpå.

Japans eldste produksjonsselskap Nikkatsu, som har eksistert siden 1912, måtte gå en alternativ vei i 1971 for å unngå konkurs. Resultatet var litt utenom det vanlige. Selskapet begynte å produsere pinku eigu (pink films) – Japanske pornofilmer.

3. november hadde Broadway-adapsjonen Fiddler on the Roof premiere til stor brask og bram. Filmen ble en kritikersuksess og den mest innbringende filmen i 1971. Den israelske skuespilleren Topol sjarmerte alle sammen i rollen som melkemannen Tevye som drømmer om å være en rik mann.

1971 var et år for regidebuter. Alan Arkin, Jack Nicholson, Paul Verhoeven, Peter Weir og George Lucas er noen navn. Lucas dro frem sci-fi-ideene sine i THX 1138. Denne filmen snudde ikke verden opp ned, men fikk mye oppmerksomhet etter at Lucas fanget fantasien til alle sammen med Star Wars senere i dette tiåret. En annen bemerkelsesverdig regidebut er Play Misty for Me. Her  inntar Clint Eastwoods registolen. Han spiller også hovedrollen som en radiovert som blir betatt av en kvinne. Siden har Eastwood gjort storslagen suksess som regissør og vunnet Oscar for regi to ganger i sin karriere.

Dette var ikke den eneste gangen Eastwood var i rampelyset i 1971. Dette året feirer jubileet til Dirty Harry. Eastwood i rollen som den trøblete og kyniske politimannen Harry Callahan har gått ned i historiebøkene for sin kulturelle innflytelse.

Året ble avsluttet med døden til den legendariske komponisten Max Steiner. Kjent for å være «filmmusikkens far», Steiner komponerte for klassikere som Casablanca, Gone with the Wind, The Searchers, King Kong og A Summer Place for å nevne noen.

The Last Picture Show

26. januar 2021 døde den legendariske skuespilleren Cloris Leachmann. En prisbelønt kvinne med en stor karriere. Jeg vil løfte frem en fantastisk film som hun vant en Oscar for Beste kvinnelige birolle: The Last Picture Show. Her snakker vi ensemblefilm. Kjærlighet og de yngre dager i en utdøende by i Texas. Regissør Peter Bogdanovich tilhører den nye bevegelsen med unge regissører som laget film på 70-tallet, og i likhet med den franske nybølgens auteurer kunne Bogdanovich skryte av en kritikerbakgrunn før han satte seg ned i registolen. The Last Picture Show er oppvekstskildringen til en vennegjeng hvor hverdagen preges av kinonedleggelser, kafeer, bensinstasjoner og Korea-krigen. Nydelig fotografert og strålende spilt av blant annet en ung Jeff Bridges (en av hans første filmer) og Ellen Burstyn. Det er en slags melankoli som flyter under overflaten til disse karakterene, som får enhver seer til å ta frem lommetørklærne.

A Clockwork Orange

 

En av de mer kontroversielle mainstream-filmene vi har. Stanley Kubrick gis oss et ballespark med en gang det bombastiske elektroniske scoret kicker inn og vi blir kjent med Alex DeLarge (Malcolm McDowell). Han er frontfiguren i en pøbelgjeng som voldtar kvinner, bedriver hærverk og generell «ultra-vold». Handlingen foregår i en nær fremtid hvor Alex, som bor med foreldrene, har en slange som et kjæledyr og elsker å høre på Beethoven. Filmen er mettet med symbolikk (mange pyramider og «The Eye of Providence»). Scenografien er unik, med skrikende farger og fargerike frisyrer, som bidrar til det vulgære og støtende innholdet. Før eller siden må han bøte for sine handlinger. A Clockwork Orange handler om menneskets evne til å gjøre egne valg og hvordan samfunnet kan ta det vek. I dette tilfellet gjennom en moderne teknologi som forandrer vår karakter metaforisk om til et kontrollerbar maskin. Fascisme-symbolikk er kastet rundt omkring i filmen og gir oss en kraftig kommentar om hvordan psykologiske eksperimenter (slik som eksperimentet med Pavlovs hunder) har en effekt på et menneske. Dette skaper et interessant dilemma, da vi er usikre på om vi skal ha empati for en så grusom karakter som Alex eller ikke.

Harold and Maude

La oss bevege oss til et litt mer koseligere tema. For alle Wes Anderson-fans der ute, så er dette en vittig film som jeg kan varmt anbefale: Harold and Maude. En historie om en ung fyr (Bud Cort) som er interessert i døden og orkestrerer falske selvmord i protest mot sin mor, inntil han en dag møter og forelsker seg i en som overlevende en konsentrasjonsleir: den 79-år gamle Maude (Ruth Gordon). Her har vi et godt skrevet manus som sjonglerer noen mørke temaer og scener som egentlig kan få deg til gufse av vemmelse, men makter å snu det til en sjarmerende og mørk komedie. Filmen er fylt med små humoristiske øyeblikk og kan nytes mange ganger. Maude lærer Harold om det vakre med livet, og regissør Hal Ashby velger å tematisere dette korte skillet mellom liv og død på en snurrig og hjertevarmende måte.

Walkabout

Filmskaper Nicholas Roeg rocket 70-tallet med flere klassikere. En jubilant er Walkabout. Vi begynner brått på. En far tar med seg sin datter og yngre sønn i en bil ute i den australske sletten. Etter et stopp tar han fram en pistol og prøver å drepe dem. Han mislykkes i planen, og en hendelse sørger for at datteren og sønnen ender opp alene i slettelandskapet. John Barry har komponert et helt ærefryktig og imponerende score. Et godt eksempel på de banebrytende kinofilmene på tidlig 70-tallet, som sikkert kan sjokkere et moderne publikum er at datteren (spilt av den 16-år gamle Jenny Agutter) tar et nakenbad i filmen. Skuespilleren har i senere tid kalt det flaut. Hun har argumentert for at det er et nydelig øyeblikk som viser et tap av uskyld, men dagens publikum ser bare «nakenscene av 16-åring». Det er noe lett og organisk ved denne filmen. I aboriginertradisjonen er en Walkabout en overgangsrite fra barn til voksen, hvor man henter styrken fra den australske sletten. Spirituelt er det og det skinner igjennom denne filmen.

The Devils

Slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var en tid med risikable valg i film. Man dro strikken langt. The Devils strekker den til det ytterste. En film som går rett inn i hjerterota. En vanskelig filmopplevelse. Denne filmen ble bannlyst i flere land for sine voldsomme seksuelle, religiøse og voldelige skildringer. Filmen er basert på boka The Devils of Loudun og tar oss tilbake til Frankrike på 1800-tallet. Fader Urbain Grandier prøver å beskytte byen Loudun mot den korrupte etableringen av kardinal Richelieu. Richelieu har stor innflytelse over kong Ludvig XIII og ønsker å ta over Frankrike. Grandier står i veien for denne planen. Massiv hysteri forekommer etter at han er på et nonnekloster og blir anklaget for hekseri av en seksuelt undertrykt nonne. Det er en film som virkelig tar deg med til en orgie i helvete med sin geniale klipping og pompøse kinematografi. Dette er nok ikke filmen for de sarte sjelene.

Duel

La oss gå vekk fra kontroverser, sex og religion. Jeg nevnte at 1971 er et år for regidebuter. La oss heller ta en titt på debutfilmen til en av regissørene som kom til å definere det neste tiåret: Steven Spielberg. Jeg så denne på NRK2 en tilfeldig kveld som 15-åring og tenkte «Jøss, dette må jo være en av de Hitchcock-filmene jeg ikke har hørt om». Spenningsstrukturen føltes som den var hentet fra den britiske mesterregissøren. Jeg ble positivt overrasket da filmen var over og jeg lærte at dette hadde en ung Steven Spielberg bak roret. Plottet er enkelt. Forretningsmannen David Mann (Dennis Weaver) greier å irritere sjåføren bak en gigantisk og rusten tankbil. Før han vet ordet av det er personen bak tankbilen fast bestemt på å ta livet av forret. Tankbilen skal ikke la ham slippe unna. Her er det en katt-og-mus-lek med hestekrefter og mystikk over identiteten bak den gale sjåføren.

Noen andre filmer som fyller 50 år er The Andromeda Strain, The French Connection, Straw Dogs, McCabe and Mrs. Miller, Get Carter, Le Mans, The Omega Man, The Panic in Needle Park og Willy Wonka & the Chocolate Factory.