Martin Scorsese (71) og hans team foran og bak trykker på playknappen med volumet skrudd til topp. Og siden det blir det aldri tid til hvile fra filmfesten.
Martin Scorseses The Wolf Of Wall Street innfridde mine forventninger og mer til!
For en filmskaper! For en filmopplevelse! For en film!
Alle de kjente, gode kjennemerken er her:
• De deilige, lange tagningene, den glidende kameraføringen – denne gang utført under ledelse av Rodrigo Prieto, en ny mann på Scorseses team, men som har lært å innfri sin sjefs varemerke.
• Den herlige fortellerrytmen, og den vidunderlige «old school»-følelsen av å se en film som er laget for fortellergledens skyld, med veteranklipper Thelma Schoonmaker (74) i full beherskelse av mediet.
Både hun og Scorsese er forkjempere for å filme med analog film, og de fikk viljen sin med unntak av noen scener her og der, som ble filmet digitalt.
• Fortellerstemmen og bruk av direkte henvendelse til publikum gjennom kamera. Her drar man umiddelbart assosiasjoner til en annen Scorsese-klassiker, Goodfellas.
• Den tidvis geniale bruken av musikk for å forsterke og understreke handlingen, og for å bygge opp mot stadige klimaks.
Og så har vi tematikken, som alltid vil fascinere og virke besnærende å få et innblikk i, de rikes ekstragavante liv og levnet.
Her er det ikke fri diktning, men ekte saker, og det gjør det enda mer forbløffende å se på iscenesettelsen av aksjemegler Jordan Belforts ekstreme livsstil (spilt av Scorseses faste yndling, Leonardo DiCaprio).
Love him or hate him, men babyface DiCaprio går så åpenbart inn i rollene som Scorsese gir ham og virker 100 % troverdig på meg.
Her er det scener som vil få deg til å nesten krype på gulvet i krampe, så mye lo jeg spesielt under en skildring av en ekstrem bruk av piller.
Dette er en morsom film, en tragikomisk film, med det ene høydepunktet etter det andre.
Selv om det er uttallige filmer som før har forsøkt å skildre både dopmisbruk og ville mennesker tidligere – og aksjemarkedet, ikke minst Oliver Stones Wall Street – er The Wolf Of Wall Street en innertier.
Den topper dem alle, og klarer – om ikke å fornye filmmediet som vårt viktigste historiemedium – så i alle fall understreke helt monumentalt at Scorsese er en av veldig få mestere på den absolutte tinde.