Spiller det en rolle hvor terningen triller?

«Det betydningsfulle terningkastet?» ble innlevert hos Institutt for medier og kommunikasjon, Det humantistiske faktultet, i juli 2014. En masteroppgave i medievitenskap ved Universitetet i Oslo av Even Fossum Egeberg.

Even Fossum Egeberg har skrevet en masteroppgave i medievitenskap ved Universitetet i Oslo om forholdet mellom kritikernes terningkast og besøkstallene til norske spillefilmer på kino. Oppgaven sto til terningkast seks, nærmere bestemt A!

«Det betydningsfulle terningkastet?» ble innlevert hos Institutt for medier og kommunikasjon, Det humantistiske faktultet, i juli 2014.

Oppgaven undersøker hvilken betydning kritikernes terningkast har for besøkstallene til norske spillefilmer på Oslo Kino. I tillegg undersøker den i hvilken grad publikum vektlegger terningkast når de velger å se norsk spillefilm på kino. Dette er gjort gjennom kvantitative analyser av et innsamlet datamateriale, bestående av informasjon tilknyttet norske spillefilmer, samt spørreundersøkelsesdata fra et strategisk utvalg publikummere.

Og for å svare kort på den grundige studien: Ja, det betyr noe for besøkstallene på hovedstadens kinoer hvilke terningkast filmer får! Men også andre faktorer er viktige …

Funnene i studien viser at jo høyere terningkast en norsk spillefilm får av kritikerne i Dagsavisen, VG, Dagbladet og Aftenposten, desto høyere besøkstall vil den oppnå på Oslo Kino.

Samtidig fremstår filmenes budsjetter som mer betydningsfulle for besøkstallene enn kritikernes terningkast. Spørreundersøkelsen avdekker at om lag to av tre respondenter mener terningkast i anmeldelser har stor eller noe betydning, når de velger å se norsk spillefilm på kino. Respondentene vektlegger samtidig andre faktorer i større grad enn terningkast i anmeldelser, som for eksempel trailere og anbefaling fra andre. Resultatene indikerer altså at terningkastet ofte fremstår som et supplement til flere andre betydningsfulle faktorer, når publikum velger å se norsk spillefilm på kino.

Even Fossum Egeberg (28) er opprinnelig fra Hamar og er nå nylig ferdigutdannet medieviter. Han jobber nå som vitenskapelig assistent for filmprofessor Ove Solum i et forskningsprosjekt på IMK (UiO) om eventuelle endringer i kinotilbudet etter institusjonelle endringer ifm. digitalisering og privatisering. De ser på hele Norden, men spesielt fokus på Norge.

– Hva gjorde at du ville undersøke dette temaet?

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på den utstrakte bruken av terningkast i forbindelse med reklamering av film, som også forekommer for øvrige kulturprodukter som musikk, teater og litteratur. Og dermed den potensielle makten anmeldere innehar overfor publikum og kulturprodusenter. Mye av interessen handler nok om at jeg som film- og kinointeressert mediestudent er veldig bevisst når det kom til valg av filmer og TV-serier som det var verdt å bruke tid på. «Hva sier kritikerne? Hva sier IMDB? Hva sier mine venner?» var gjerne spørsmål jeg stilte meg selv i beslutningsprosessen. Spesielt når det gjaldt kinobesøk. Jeg undret meg selvfølgelig over hvor mye – og om – andre gjorde de samme vurderingene? Og da ble det naturlig og selvfølgelig mer interessant å undersøke dette rent akademisk. Samtidig har jeg også latt meg fascinere av den utbredte bruken av terningkast i anmeldelser, forteller han til KINOMAGASINET.

Innledningsvis ble Fossum Egeberg anbefalt av sin veileder, filmprofessor Ove Solum, å ta kontakt med nå avdøde Nils Klevjer Aas i NFI for tips og hjelp.

– Han ga meg en utrolig motivasjonsboost med mange gode pek i riktig retning, noe som naturligvis bidro til at det ble dette temaet.

– Hvordan samarbeidet du med Oslo Kino?

– Jeg var tidlig i kontakt med programdirektør Christin Berg for å undersøke muligheten for å få tilgang til det datamaterialet jeg trengte – og dette var helt uproblematisk. Jeg oppfattet de som veldig positive til prosjektet. Oslo Kino hjalp meg også med å dele spørreundersøkelsen via sosiale medier slik at jeg fikk så mange respondenter som mulig.

– Hvordan er din egen filminteresse og bakgrunn?

– Jeg har alltid vært veldig glad i film, både hjemme i sofaen og på kino. Er nok mye av grunnen til at jeg startet å studere medievitenskap, valgte bl.a. filmfag og skrev en film- og kinorelatert masteroppgave.

Even Fossum Egeberg har tidligere jobbet som filmansvarlig for Volumfestivalen, en kulturfestival i Elverum, hvor film var en del av programmet.

– Jeg er rimelig altetende hva gjelder sjanger, og jeg prøver få med meg det meste som er verdt å se i kinosalen – også det norske. Storproduksjonene er noe jeg stort sett sørger for å få sett på kino – for det er jo noe en helt annen opplevelse å se blockbustere i for eksempel Colosseum 1 enn det er å se det hjemme noen måneder senere på TV-en hjemme i sofaen.

– Hva slags forhold hadde du selv til filmanmeldelser før du startet på oppgaven?

– Jeg leser for eksempel både filmkritikk som har terningkast og filmkritikk som ikke benytter seg av rangeringssymbol. Ofte prøver jeg unngå å lese særlig mye om filmen, altså selve anmelderteksten, fordi jeg for eksempel ikke vil ha deler av handlingen avslørt eller grunnene til hvorfor den er bra eller dårlig. Da kan jeg heller ha større glede av å gå tilbake til anmeldelsen og lese denne etter å ha sett filmen for å se om jeg er enig eller uenig med poengene til kritikeren. Men jeg synes at terningkast kan fungere fint som forbrukerveiledning om man ønsker det. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg kan la meg påvirke av terningkastene norske kritikere triller, men jeg – som antageligvis de aller fleste – kan også velge film på bakgrunn av for eksempel tema, regissør, skuespillere – uavhengig av terningkast. IMDB bruker jeg for øvrig mye for internasjonal film. Der har man både publikumsrangering og kritikerrøsten samlet. Ønsker man mer dyptgående og grundig filmkritikk/analyse er det jo massevis av nettsteder hvor dette er tilgjengelig.

– Oppgavens resultater vil jeg ikke si har endret spesielt på forholdet jeg har til filmanmeldelser, annet enn at kanskje er enda mer bevisst på hvor vanskelig det er å skrive gode filmanmeldelser (det som blir ansett for å være god kritikk rent normativt sett) som inkluderer terningkastet. Både fordi jeg tror mange ikke leser teksten og fordi anmelderne har for liten plass til å skrive «en fullverdig kritikk». Jeg tror nok er viktig å erkjenne at filmanmeldelser i en tabloid avis, på mange måter er en annen type sjanger enn filmkritikk i aviser eller magasiner som vier stor nok plass og kanskje ikke benytter terningkast. Oppgavens resultater har også bekreftet antakelsen om at det er et forståelig markedsføringsgrep å inkludere kritikernes terningkast på filmplakater.

– Med kommentarfelt og Facebook og blogger og uttallige filmnettsteder, har ikke filmanmeldelsene mistet noe av sin «verdi», slik du ser det?

– Jo, det tror jeg du på en måte kan si. Nå har man jo enkel tilgang til massevis av filmstoff på nett. Jeg tror kritikerne i så måte hadde en potensielt mye større påvirkningskraft overfor publikum før, da de var mer alene om å mene noe til de store massene. Funnene i oppgaven min viser jo for eksempel at kinogjengere gjerne benytter seg av venner og kjente som informasjonskilder og at anbefaling fra andre er en viktig faktor når de velger å se norsk spillefilm på kino. Dette synes å være viktigere enn henholdsvis anmeldelser i aviser som informasjonskilde og terningkast i anmeldelser som faktor.

– Når det er sagt er det en sammenheng mellom høye terningkast og høye besøkstall, og godt over halvparten av respondentene (ca 7/10) som deltok i spørreundersøkelsen (av totalt 823) oppga at ternignkast i anmeldeler har stor/noe betydning når de velger å se norsk spillefilm på kino – så godt som uavhengig av kjønn, alder, hvor ofte man går på kino og hvorvidt man har sett norsk spillefilm på kino det siste året eller ikke. Mine analyser viser også at terningkast har statistisk sett en relativt stor betydning for besøkstallene til de norske spillefilmene på Oslo kino.

– Så kan man jo diskutere hvilken «verdi» en filmanmeldelse har også. For noen er verdien forbrukerveiledningen, mens for andre handler det mer om den grundige tolkningen og bedømmelsen av verket. Likevel vil jeg hevde at det fortsatt er stor reklameverdi for en film å motta gode anmeldelser fra anerkjente medier.

– Det som derimot er et viktig poeng – og for så vidt ikke så veldig overraskende – er jo at filmenes budsjetter synes å ha en større betydning for filmenes suksess enn kritikken. Dette har jo selvsagt mye med at filmer som bruker masse penger på markedsføring og lansering, på mange måter kan «overdøve» kritikerne. For slike filmer er nok ikke filmanmeldelsene, eller da terningkastene, så avgjørende. Det er nok mer avgjørende for en lavbudsjettsfilm å få drahjelp fra gode anmeldelser enn det er for en høybudsjettsfilm.

– Vet du noe om hvordan forholdet mellom anmeldelser og besøkstall var før Internettets inntreden?

– I Norge er det så vidt jeg vet ikke gjennomført noen studier på dette før internett kom, men gjennomgangen av internasjonale forskningsbidrag – som særlig da har fokusert på USA og Hollywood – viste stort sett at filmkritikk hadde en betydning for filmenes billettinntekter. I USA bruker de billettinntekter og ikke besøkstall – men dette måler på mange måter det samme. Både før og etter internett kom. Men jeg tror jeg vil driste meg til å anta at det nok hadde mer å si før – fordi tilgangen til informasjon var mye dårligere. Jeg referer blant annet til en spørreundersøkelse gjennomført i USA i 1950 i oppgaven, og der kom den frem at anbefaling av og prat om filmer med andre i tillegg til anmeldelser var de kildene som påvirket publikum mest.

– Hvor ser folk flest trailere? Direkte på YouTube, kinoenes hjemmesider eller Faebook-lenker?

– Dette undersøker jeg ikke direkte i oppgaven, men jeg tror nok at den økte tilgjengeligheten til trailere, på Facebook, integrert i filmanmeldelser/lanseringsartikler/kinoenes hjemmesider etc. har bidratt til at en så stor andel av respondentene oppgir at de bruker det som en informasjonskilde i forbindelse med valg av film på kino og som en betydningsfull faktor i forbindelse med det å se norsk spillefilm på kino.