Den danske regissøren Peter Flinth overtok Beatles-filmen da de norske regissørene dro til Hollywood. Hvordan gikk det? KINOMAGASINET fikk svar!
– Hva var den største utfordringen med å overta et filmprosjekt fra noen andre før deg?
– Beatles-prosjektet hadde vært underveis lenge da jeg overtok «stafettpinnen» som regissør etter Joachim Rønning og Espen Sandberg. Så det var en utfordring i seg selv å skulle gjøre projektet til mitt eget. Det å kunne gi historien en vinkel som både var tro mot boken og mot min egen personlige fortellerstil. Som regissør er jeg fortellereren som formidler historien og den som iscenesetter og visualiserer handlingen. Vi hadde ikke mye tid fra jeg startet med prosjektet til oppptakene skulle starte. Både manus, casting og lokasjoner skulle på plass. Det krevde mer tid enn forventet, så jeg fikk overtalt produsenten, Jørgen Storm Rosenberg, til å utsette det hele et par uker, slik at vi var bedre forberedt. Dette ga mer ro på alle områder, og ga oss den riktige starten på en stor og krevende filmproduksjon.
– Hva gjorde at du sa ja?
– Før Beatles-prosjektet ble tilbudt meg, hadde jeg ikke lest boken. Men jeg kjente til Lars Saabye Christensens forfatterskap og hans status i Norge. Så jeg leste boken. Da var jeg «på». Lars Saabye Christensen skriver levende og visuelt, og hans historie har en universell gjenkjennelighet. Men jeg hadde forbehold omkring å skulle regissere unge amatører på norsk, inntil manuforfatter Axel Hellstenius ble satt på som «dialektrådgiver» og kreativ sparringspartner under hele opptaksforløpet.
BOKADAPSJONER
– Gjennom årene har jeg filmatisert flere bøker av populære skandinaviske forfattere, som f.eks. Bjarne Reuter, Henning Mankell, Jan Guillou og Liza Marklund. Hver gang har jeg støttet meg til bøkene deres, både i manusutvikling og under filminnspillingen, og gjerne med innspill fra forfatteren selv. Det samme var gjeldende i mitt arbeide med å filmatisere Beatles.
– Hvilke endringer gjorde du som ikke var lagt opp til før du kom inn i prosjektet: mht manus, locations, rekvisitter etc.
– Det er vanskelig å si hvilke endringer som jeg spesifikt har vært årsaken til, da den kreative prosessen med å utvikle en film er basert på mange input fra teamet som er samlet for å skape filmen. Min oppgave som regissør er som en dirigent, hvor filmteamet er orkestret, notene er manuskriptet, og jeg skal ha alle til å yte sitt beste – og spille som jeg har forestilt meg det inne i hodet mitt. Én endring fikk jeg dog inn. En dansk rolle, som den danske faren til hovedpersonens kjæreste. Akkurat som i boken.
LENNON & McCARTNEY
– Spilte dere mye Beatles-musikk i løpet av innspillingen?
– Beatles-musikken var med oss fra de første møtene om manuset, under casting, innspilling og klipping. Det var avgjørende å ha musikken med som en «puls» under hele prosessen.
– Fikk du noen ord med på laget mht. casting?
– Castingen er helt avgjørende for denne historien. Å finne fire unge gutter og et par jenter som kunne bære filmen.Så det var min første store oppgave som regissør. Jeg så på de mange unge håpefulle talentene som hadde vært inne til casting. Vi valgte ut de beste, fikk de inn til nye casting-runder og fikk også nye talenter inn. Til slutt fant vi frem til de helt riktige, som har vært veldig flotte å arbeide med.
– Hva var den største utfordringen med å gjenskape tidsepoken?
– Det er alltid en utfordring å skape et tidsbilde på film. Særlig når det er en tidsepoke for ikke så lenge siden. Men heldigvis er mye av Frogner i Oslo som på 60-tallet. Så med gamle biler, kostymer og rekvisitter kunne vi dra tiden tilbake. Det største problemet var å fjerne de nye elementene fra gatebildet. Spesielt alle de moderne biler som var parkert, mens folk var på hytte og sommerferie.
EFFEKTER
– Er det mye bruk av digitaleffekter?
– Digitale effekter er etter min mening et feil ord å bruke i en film som Beatles. «Digitale hjelpemidler» er en mer passende beskrivelse i vårt drama. Det er ikke meningen at man skal legge merke til bruken av digital bildemanipulasjon. Det er ikke en «effekt», men et verktøy til at skape en troverdig virkelighet i filmens univers. Men ja, der er anvendt digitale «effekter». Forhåpentlig vil ingen legge merke til hvor.
– I hvilken grad har Sandberg og Rønning vært involvert?
– Det var inspirerende å tre inn i et projekt som var startet opp av to så dyktige regissører. Det er ikke ofte at man som regissør får lov at ta del i andre regissørkollegers kreative tanker og overveielser. At de to hadde gjort et langt forarbeide ga meg et godt fundament å bygge videre på. Sandberg og Rønning fulgte med på sidelinjen og det motiverte meg til å gjennomføre i beste stil!
Opprinnelig publisert i KINOMAGASINET 4•2014.
LES KINOMAGASINET 4•2014 NEDENFOR
