Vibeke Idsøe debuterte med den i sin tid visuelt storslagne Jakten på nyresteinen i 1996. Etter det ble det to filmer til: Karlsson på taket (2002) og 37 og et halvt (2005). Og det skulle altså ta elleve år til før Idsøe fikk gjennomført sin fjerde film – Løvekvinnen.
– Hvorfor tok det så lang tid, Vibeke?
– Vel, jeg har brukt fire år på denne, med manus, finansiering, opptak og etterarbeid. Før det hadde jeg et annet prosjekt som rett og slett ble for dyrt, en andre verdenskrighistorie, som jeg brukte flere år på. Men da Løvekvinnen-prosjektet kom fikk vi støtte overalt, så interessen var stor.
Regissøren sier hun er glad det er nå – og ikke for 20 år siden – at hun laget en slik film. Man bør ha levd et liv, for å kunne formidle en så sterk historie, mener hun.
– Jeg kjenner Erik Fosnes Hansen. Første gang jeg hørte om Løvekvinnen var dagen etter at han fikk idéen. Da hadde han googlet hele natten for å finne ut om noen hadde skrevet en roman om dette temaet. Det var det ikke. Da satte han i gang. Det tok noen år, men jeg har hatt boken i mitt liv i femten-seksten år.
– Er dere venner?
– Ja. Så kom boken ut i 2006 og da holdt jeg på med andre ting. Men så var tiden inne for å jobbe sammen. Vi har hatt et veldig ålreit samarbeid. Han leste manuset. Jeg ville ikke stå på premieren med en forfatter som sier at dette har han ikke hatt noe med å gjøre! Det er bedre å ta eventuelle uenigheter i manusfasen, hvor det er mulig å gjøre noe med det. Erik kom med innspill. Han kom også til Tyskland på besøk en dag under innspillingen. Han gråt da han så Løvekvinnen. Han sa hun var akkurat slik hun var i hans hode.
– Boken har mange tilbakeblikk. Hvordan er filmfortellingen?
– Den er mer lineær, mens slutten er ny, hvor vi tar historien lengre enn den er i boken. Hva som skjedde etterpå? Jeg ville vite mer. Da kom Erik opp med en idé som jeg skrev ut. Med en roman på 415 sider, må man gjøre valg om hva man skal konsentrere seg om i historien. Mitt fokus har vært far og datter-forholdet, hvor faren reagerer med avvisning. Så hvordan blir deres releasjon, hvor ender den opp?
Idsøe mener man ikke trenger å være født med lysegult hår på hele kroppen for å kjenne seg igjen i følelsene som skildres.
– Det er en film om annerldeshet som mange vil kjenne seg igjen i. Jeg føler at karakteren er folk jeg har truffet, eller deler av mennesket jeg er selv. Det er gjennkjennelsen som har grepet meg veldig.
– Hvordan skiller du deg ut?
– Jeg har alltid fått høre at jeg er rar og jeg har til tider følt meg slik. Jeg har ikke stått midt i ringen og blitt mobbet, men jeg tror alle – på en eller annen måte – en eller flere ganger har følt at de ikke hører hjemme eller ikke er innenfor rammen som er laget for dem. Faller du ikke innenfor rammene for hva du skal være, føler du deg utenfor. Det kan være følelsen av ekskluderende replikker, som jeg tror de fleste er kjent med. Alle i fimteamet og skuespillerne hadde slike erfaringer. Det er nok mer vanlig enn man tror. Noen har følt det hele livet, mens andre bare i øyeblikk.
Det mest iøyenfalne med Løvekvinnen er nettopp hovedrolleinnehavernes (som spilles av tre ulike skuespillere) visuelle ytre. Det er en historie med store visuelle utfordringer, satt i en interessant tid, mener regissøren.
– Vi la mye arbeid i masken. Da vi skulle i gang fant vi ut at for at filmen skal fungere, må masken være 100 % troverdig. Da kontaktet jeg noen jeg jobbet med for 20 år siden i London og spurte: kjenner dere noe som kan gjøre dette? Svaret var Connor O’ Sullivan, med erfaring fra Batman-filmer og Game of Thrones. Han ble veldig begeistret for manuset og kom opp med en måte å lage masken som gjorde at man trengte to timer til å legge den på med sminke.
Idsøe skryter også veldig av produksjonsdesigner Karl Júlíusson og filmfotograf Dan Laustsen. Sistnevnte jobber ofte med Guillermo del Toro og filmet sist Crimson Peak.
– Alt ble filmet i 4K, digitalt. Dan Laustsen er en fantastisk fotograf. Det er det beste samarbeid jeg har vært borte i. Vi gikk gjennom de skandinaviske fotografene. Vi ville ha en virkelig flink, som forsto språket.
– Det har vært veldig fascinerende med en periodefilm. Det er et fint speil av vår tid. Den gangen var det ikke noe særlige visuell inntrykk. De hadde ikke pressefoto. Ingen hadde sett noen kjente. Nå har vi tilgang på alt bare vi taster på noe. Samtidig skulle man tro at vår verden hadde mer toleranse for å være annerledes, men det er ikke slik. Kravene til det perfekte er enda større enn dengang og ungdom er fortsatt redd for å ikke passe inn.
– «Du har en stor filmopplevelse i vente», heter det i traileren. Her spennes forventningene?
– Ja, men jeg mener det også. Det er veldig spennende. Og man blir selvfølgelig dritnervøs. Man er menneske. Men heldigvis har jeg fått veldig positive tilbakemeldinger på de visningene jeg har hatt.
– Mange i bransjen håper på at Løvekvinnen blir en av de mest sette norske filmene i 2016. Hva håper du på kinobesøk?
– Det har jeg ikke noe peiling på, så det vil jeg ikke spå noe om. Jeg vet bare at jeg har gjort alt jeg kunne for at det skal bli en begivenhet.
Vibeke Idsøe og filmens produsent, John M. Jacobsen, har vært kjærester i 23 år.
– Hvordan er det å jobbe sammen når dere er samboere?
– Det kan være veldig flott og helt forferdelig. Vi kan krangle så busta fyker, men det er også naturlig i en sånn regi/produsent-rollefunksjon. Vi er ikke enig om alt. Men vi er enig om veldig mye. Og de gangene vi har uenigheter så er vi gode på å legge det bort, i alle fall når vi kommer hjem. Vi har fått trening i det, men det er ikke alltid det går. Film er vårt liv. Jeg støtter ham i alle hans prosjekter med andre regissører enn meg. Jeg har lært mye av å være en del av Filmkameratene og fått mye kunnskaper om produksjon.
Saken er hentet fra KINOMAGASINET 5•2016 SOM DU KAN LESE DIGITALT HER:
