HAUGESUND: Han er Norges mest suksessrike filmprodusent. Mens han som ungdom var imot det kommunale kinosystemet, vil han i dag verne om den norske måten å drive kinoer på.
Det fremkom med klar tale fra John M. Jacobsen i Fimkameratene, som holdt et flammende foredrag for bransjen under Filmpolitisk seminar under Filmfestivalen i Haugesund mandag 17. august 2015.
Han startet med å si:
– Kinoens rolle i filmens næringskjede: betydningen kan vanskelig overvurderes og jeg gir ordet til Arild Kalkvik!
Det medførte trampeklapp, før Jacobsen fortsatte på egen hånd. (Kalkvik kom på talerstolen for eget innlegg senere.)
Jacobsen fortsatte så med en anekdote da han som ung, engasjert ungdomspolitiker gikk opp på talerstolen i Høyres hus og gikk til et angrep på kinosystemet i Norge. Han mente det var et svik av Høyre å omfavne det kommunale kinosystemet i Norge og dermed frarøve de private kinogrundernes næringsvirksomhet.
– Da kommunene kuppet kinodriften med kinoloven fra 1913 i hånd, var det på en måte som loven aldri var tenkt anvendt og det skjedde forkledd i norsk moralisme, fortalte Jacobsen.
– Det offentlige ønsket bare å beskytte oss vanlige borgere fra snusket. Langsomt bygget det seg frem et mantra om at vi hadde verdens beste kinosystem, med høyrere nivå på programmering og drift. Jeg kunne ved egen observasjon se at ingen av disse påstandene stemte. Det handlet i stedet om penger. I nabolandene være ble dette en betydelig næring, som førte til selskaper som SF, Europafilm, Metronome, Nordisk, som både drev med produksjon, distribusjon og kinoer. I Norge slet noen få engasjerte aktører i det kommunale kinosystemet med å få litt overskudd fra kino til filmproduksjon, uten å lykkes. Så måtte staten på banen. Mens svensk og dansk film skulle oppleve flere gullalder, lagde den invidaliserte norske produksjonsbransjen stort sett noen brede folkekomedier og kortfilmer om Oslo sporveier.
– På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet skjer det noe rart. Innføringen av fjernsynet i USA hadde dramtiske følger og når sjokket spredte seg til Europa var antall kinoer halvert. De mindre kinoene som hang med konverterte til visningsteder for porno og ekstremvold, men ikke i Norge. Vi ble spart for denne utviklingen, tross fall i kinobesøket. Kinosjefen – som svært ofte var en person med den såkalte «partiboken» i orden – ble nå kultursjef og en ny engasjert generasjon kom på banen. Det ble også aktiv rehabilitering og nybygg av kinoene, ofte langt utover modellen for private eier. Kommunene bidro til å gjøre kinoen til sentrum for all kulturaktivitet, ofte kombinert med bibliotek og konserter.
– Jeg skiftet mening om kommunal kinodrift på samme måte som jeg skiftet mening om vinmonopolet noen år senere.
– Vi som lager de norske filmen er helt avhengig av nettverket vi har av engasjerte kinosjefer, som kjenner sitt lokalsamfunn og som er et aktivt bindeledd mellom filmen og publikum. Vi skal ikke lenger enn til Sverige før den lokale aktiviteten er særdeles fraværende. Alt skjer og styres fra hovedstaden. Men er jeg er bekymret for utviklingen. Jeg registrerer at kinoene er under betydelig press for å gi økonomisk avkastning og det lenge siden man ble sett på som en skrulling om man reiste spørsmålet om det egentlig er en kommunal oppgave å vise film. Jeg håper vi verner om den norske måten å drive landsdekkende kinoer på, der det er plass til de små og lokalt engasjement, enten eierne er kommuner eller private.
– Til teknofantaster og deler av media som later til å tro at filmprodusenter ikke har skjønt noe av den tekniske utvikling og som hevder at kino er bare en plattform av mange og i tillegg er på hell, må jeg få si: stopp en halv. Kinoen lever i beste velgående, selv om det er en annen kino enn den vi vokste opp med. Dette høres kanskje som det kommer fra en som nekter å se den nye tid inn i hvitøyet. Men jeg representerer produksjonsselskapet som fikk pris for «med innovative og uredde grep har bidratt til ny vekst i kinobesøket», gitt av Fremtidens Kino. Hadde man spurt en amerikansk studiosjef om hvordan man der forholder seg til plattformnøytralitet, hadde hun sannsynligvis sett på deg med øyne så store som tinntallerkner og begynt å le. Markedet er langt fra plattformnøytralt. Plattformbrutalt er et bedre begrep. [Applaus fra salen.]
– Kulturdepartementet og NFI gjør oss alle en bjørnetjeneste ved å fronte begrepet. Filmen lever eller dør på kinolerrettet. Der skapes filmens renomé og filmens kommersielle og kunstneriske verdi defineres. Du må lykkes på kino. Det er et unntak. Man kan lykkes ved å bli tatt ut til en håndfull filmfestivaler som er referanser for oppkjøpere. Men ingen er i utgangspunktet opptatt av alternative plattformer, teller klikk eller solgte DVD. Min oppfordring er å gjøre alt dere kan for å hjelpe kinoene. De er viktige for oss alle og et godt virkemiddel er å støtte filmer som folk faktisk har interesse for å se på kino. Forskjellen på et godt og dårlig kinoår er ofte hvordan de norske filmene har gjort det. Her kommer naturligvis hylet om å ta vare på den smale filmen. Naturligvis skal vi også lage filmer som defineres som utfordrende. Men det er ikke de smale som er utrydningstruet. Det er den brede filmen som er sårbar, fordi den gjerne snakkes ned av kultursynsere, på tross av at det er den vi alle lever av. Å nekte å se at en populær film kan ha like store kunstneriske kvaliteter og en like stor filmteknisk utfordring som en smal film, er uforstandig.
Facebook
RSS