Filmleiens historie og utvikling

Bjørn Hoenvoll under filmfestivalen i Haugesund i 2005. Foto: John Berge, KINOMAGASINET ©

Som alle i bransjen har fått med seg, har det i 2014 vært stor uenighet mellom tidligere Oslo Kino og flere filmdistributører om filmleien kinoen skal betale.

Uenigheten går på hvordan man skal fordele de kronene som publikum legger igjen i billettluken. Men slike konflikter har vi hatt mange av opp gjennom årene.

Leiebetingelsene har nok blitt diskutert helt fra filmen kom til Norge i 1896, men vi kjenner ikke til noen store konflikter de første årene. Grunnen til dette er nok at kinoeierne også ofte var distributør/importør og dermed kunne «forhandle med seg selv». Man betalte ofte en fast sum for å vise filmen en uke. Leien var basert på filmens lengde, så man betalte altså pr. meter film.

Først rundt 1912 ble det innført en leie basert på én prosentsats av billettinntekten. Denne var vanligvis 25%. I 1920, samtidig som mange av landets kinoer ble kommunale, ble det innført en luksusavgift/skatt på kinobilletten på 10 % som kinoene måtte betale. Denne ble etter hvert økt og var under krigen kommet helt opp i 40 %. Filmleien skulle da beregnes av netto billettinntekt, altså etter at luksusskatten var trukket fra. Skatt på kinobilletter ble først opphevet i 1969.

Da lydfilmen kom i begynnelsen av 30-årene, ble leien høyere for disse, 32 %. Forhandlinger om filmleien foregikk nå mellom kinoenes interesseorganisasjon, Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL), og filmdistributørenes forening.

I 1953 ble filmleieprosenten – etter sterkt press fra de amerikanske studioene – hevet til 40 %. I tillegg kunne enkelte «store» filmer ha en sats på 45 %. Grunnet kinoskatten, som varierte en del frem til den ble opphevet, var det ikke store endringer på filmleieprosenten.

Med fjerningen av luksusskatten kom det derfor til harde forhandlinger mellom kinoene og filmdistributørene i 1969. Jeg skal ikke her gå i detaljer, men resultatet ble at filmleien for «vanlig» film ble 31,6 %. Noen av de forventede kassasuksessene, som måtte godkjennes av KKL, kunne få 35%, og i de tre største byene kunne disse gi en filmleie på mellom 40 og 50 %. Til gjengjeld skulle de små kinoene nå betale en filmleie på 25%.

Nå var det fred og fordragelighet, med noen små justeringer, frem til slutten av 1974. Da sa representantene for de amerikanske studioselskapene opp avtalen og meldte seg ut av distributørforeningen. Man mente at filmleien i Norge var for lav. Amerikanerne ville heller ikke akseptere at filmene som de mente skulle ha høyere leie skulle godkjennes av KKL. Konflikten varte i nesten to år, og enkelte filmer ble holdt tilbake. I 1976 stoppet de amerikanske studioene all leveranse til Norge. Boikotten varte i nesten et halvt år.

Resultatet ble at man i Oslo fikk en glideskala som førte til at de risikerte å måtte betale hele 50 % i filmleie på de «store» filmene. Bergen og Trondheim fikk 37 %. Vanlig filmleie ble nå 33 %, mens de små kinoene fortsatt betalte 25 %. Det var nå innført en minsteleie som kunne føre til at de mindre kinoene betalte 100 % i filmleie og mer dersom besøket på filmen var dårlig.

Så ble det igjen rolig i mange år. Filmdistributørforeningen og KKL forhandlet om filmleien annethvert år og prosentsatsen økte litt hver gang.

I 1997 var Filmleieavtalen blitt ganske komplisert. Kinoene ble delt inn i fire kategorier. A-kinoer, som var Oslo, Bergen og Trondheim. B+-kinoer som var de med et årlig besøk på minst 100.000. B-kinoer, som var de med et besøk på mellom 35.000 og 100.000. Og C-kinoer var de minste med et årlig besøk under 35.000.

For A- og B+- kinoene gikk filmleien for de ordinære filmene opp til 36 %. B-kinoene skulle betale 35 % og C-kinoene 25 %. For de store filmene ble det for Oslo avtalt en glideskalaleie mellom 37 og 50 %. Bergen og Trondheim fikk for disse filmene en skalaleie mellom 35 og 45 %. De to B-kinogruppene skulle betale henholdsvis 39 % og 38 % for disse filmene, mens C-kinoene fortsatt skulle slippe med 25 %.

Bakgrunnen for distributørenes krav om høyere filmleie var at kostnadene til kopier og markedsføring hadde eksplodert. Det var distributørene som var ansvarlig for markedsføringen.

Da jeg begynte i bransjen i 1968 besto markedsføringen stort sett av en- eller to-spalters annonser i riksavisene. Man jobbet i tillegg hardt for å få ukepressen til å omtale filmene. Med innføring av TV- og radioreklame, boards på trikker og busser, helsides annonser i aviser og tidsskrifter, sa det seg selv at kostnadene økte kraftig. Det samme gjaldt filmkopiene. Sound of Music, som hadde premiere i Norge i 1966, og hvor en 70 mm kopi gikk på store Colosseum i ett år og tre måneder, hadde ikke mer enn ti kopier.

Før digitaliseringen var det ikke uvanlig at de største filmene gikk ut i over 100 kopier – noe som medførte at også de mindre kinoene fikk norgespremiere.

Filmleieavtalen ble hvert år godkjent av Konkurransetilsynet. Kinoene hadde monopol i hver enkelt by, og det er som kjent vanskelig å forhandle med et monopol. Man var også redd for at distributørene kunne kreve så høy filmleie av de små kinoene at disse ville stå i fare for å bli nedlagt. Man mente altså at Filmleieavtalen hadde en kulturpolitisk virkning. Men i 1997 nektet Konkurransetilsynet å godkjenne avtalen. De mente det var kartellvirksomhet. Departementet overprøvde Konkurransetilsynet og godkjente avtalen frem til 1999 av kulturpolitiske grunner og fordi begge parter fortsatt ønsket en avtale.

I september 2001 sa distributørene opp gjeldende avtale. Det var blitt vanlig når ny avtale skulle forhandles. Ved hver forhandlingsrunde hadde satsene økt med en halv eller hel prosent.

Denne gangen nektet Oslo Kinematografer å være med på noen økning av filmleien. En ny avtale ble undertegnet i januar 2002 mellom filmdistributørene og resten av kino-Norge med en varighet på to år. Med Oslo måtte nå distributørene forhandle betingelsene for hver enkelt film. Filmleieprosenten hadde nå steget til 39 % for Bergen og Trondheim samt B+-kinoene. B-kinoene skulle betale 37 %, mens C-kinoene beholdt sin lave leie på 25 %. I tillegg var det fortsatt noe høyere leie for de store filmene.

8. mars 2002 klaget Oslo Kinematografer Filmleieavtalen inn for EØS’ overvåkningsorgan ESA. Oslo hevdet i brevet at avtalen som var inngått med de øvrige kinoene stred mot EØS-avtalen. Videre mente Oslo at distributørene samarbeidet om pris overfor dem.

Oslo Kinematografer fikk til slutt medhold i sin klage og den kollektive Filmleieavtalen måtte opphøre med øyeblikkelig virkning for å unngå at partene skulle straffeforfølges.

I dag har Film & Kino, som KKL heter i dag, fått tillatelse til å forhandle med distributørene på vegne av de mindre kinoene. Den enkelte distributør forhandler nå med alle de større kinoene om leiebetingelsene. Avtalene som inngås er hemmelige, men det er grunn til å tro at filmleien har økt ytterligere etter at den kollektive Filmleieavtalen forsvant.

Altså: Oslo laget ris til egen bak.

Opprinnelig publisert i KINOMAGASINET 1•2014 (BRANSJEUTGAVEN).

LES KINOMAGASINET 1•2014 (BRANSJEUTGAVEN) NEDENFOR