Diana er på sitt beste en fascinerende biografifilm. På sitt verste er den som et billig TV-drama.
Det er ingen lett sak å analysere hvorfor. For faktum er at det er en besnærende historie vi blir fortalt. Og det er fascinerende å se Diana privat.
Det tas utgangspunkt i Diana (Naomi Watts), Princess of Wales’, to siste leveår, og fokuset er på hennes hemmelige affære med hjertekirurgen Dr. Hasnat Khan (Naveen Andrews).
Naomi Watts synes jeg definitivt ligner på Diana. Rent skuespillmessig er hun mest lik henne i scenene der hun opptrer offentlig. Det er også den Diana «vi alle kjenner» og hvor Watts har hatt mye researchmateriale.
Mens så er mesteparten av handlingen ytterst privat, og da blir det vanskelig for folk flest å vurdere hvor ekte det hele er.
Jeg synes både Watts og Andrews (kjent fra LOST TV-serien) har bra kjemi og gjør en god innsats.
Det er sikkert heller ikke dumt at en ikke-britisk regissør, Oliver Hirschbiegel (Der Untergang, The Invasion) tolker materialet uten den ærbødighet en brite sikkert ville ha fremvist.
Men manuset er basert på en bok som neppe er så anerkjent blant rojalister, Diana: Her Last Love (2001). Og hvis Hasnat Khan virkelig ikke ville gifte seg med Diana fordi hans gamle mor i Pakistan bestemte, så var han neppe så vestlig av seg som filmen ellers gir inntrykk av. (Khan har i et ferskt intervju benektet at moren sa nei, og at fremstillingen i filmen er feil.) Det virker også noe patetisk at Dianas affære etter Khan, med Dodi Fayed, liksom skal ha vært en slags «påtatt greie» for å såre Hasnat Khan.
Diana er definitivt ingen «datefilm», samtidig er dette en film «alle» damer vil se for tiden. Det er i alle fall mitt inntrykk.
En biografifilm må ta et klart valg – skal man vise deler av livet, eller en viktig enkeltstående del? Det er definitivt interessant å se hvordan en verdensberømt person ønsker ekte kjærlighet og et godt liv med en ekte person, med bakteppet vi kjenner til rundt hennes ekteskap med Prins Charles.
Men er dette den beste historien? Selvsagt er det selve Paris-bilkræsjet, som er anslaget i filmen og avrundingen, som alle lurer på. Å se en film rundt f.eks. etterforskningen av dette og alt som har skjedd de siste femten årene, virker mer spennende filmatisk sett. Eller en mer tradisjonell biografifilm, som viser hvordan hennes liv var. Men dette ville begge vært mye dyrere og omfattende filmer, som britene neppe er klar for ennå.
For meg blir Diana en film det oppleves som «helt greit å ha sett», men uten at den var noe stort filmatisk verk. Jeg klarer likefullt ikke å irritere meg så voldsomt over filmens melodramatiske deler, som enkelte andre anmeldere.
Facebook
RSS