Det er tid for topplister igjen. Årets store blockbustere fenget ikke meg i år. Verken Top Gun: Maverick, Avatar: The Way of Water eller noen av årets superheltfilmer kom på årets toppliste.
Jeg valgte å koke listen til en topp 15. Det var mange gode filmer som uteble. The Northman, Knives Out: Glass Onion, Turning Red og mange flere gode filmer som ikke fikk kapre til seg palleplassene. Det er én film jeg ønsker å putte i listen over heder og øre, som morsomt nok har havnet på mange «årets verste»-lister. En film som kanskje er litt misforstått:
Heder og ære
Blonde
Blonde er en av årets mest kontroversielle filmer. Hvis du har lyst til å se en film om Marilyn Monroes liv, så bør du holde deg unna denne! The Mystery of Marilyn Monroe: The Unheard Tapes eller Love, Marilyn passer bedre. For noe realfilm, så er den konvensjonelle (men også gode) My Week With Marilyn verdt å se. Blonde skrur du ikke på for fredagsunderholdningen. Filmen er kanskje det motsatte av det man har lyst til å se om Marilyn Monroe. Det er en tre timer lang sanseopplevelse som bare er fylt med smerte og misnøye. Dette er rett og slett et mareritt. Det er kaotisk, urovekkende og utrolig støtende. Den prøver også å imitere den surrealistiske stilen til David Lynch. Noen av valgene som blir gjort er overtydelige og teite, men filmen har baller nok til å gjøre det. Ana De Armas gir en fantastisk Jekyll/Hyde-skildring av Marilyn Monroe. Jeg var ikke interessert i en biopic og var glad jeg ikke fikk den. Det føles ut som om man er inne i hodet hennes og bader i elendigheten hennes. Vi har allerede så mange filmer og dokumentarer om henne, så dette var et pust av nikotinfylt luft.
15. Nope
Jordan Peele slår til på stortromma igjen. Etter Get Out og Us, kommer han med et nytt og originalt bidrag i skrekkfilmsjangeren. Han har nå blitt et merkevare, på lik linje som det M. Night Shyamalan var tidligere i karrieren hans. Vi får krysse fingrene for at Jordan Peele holder kvalitet i motsetning til Shyamalan. Hittil gjør han det og Nope passer utmerket i filmografien hans. Dette er en UFO-historie litt utenom det vanlige. Trusselen i filmen er original, tematisk rik, gjennomført og fryktinngytende. Filmen handler om noen som bor på en gård og som selger hester til Jupe, som driver en fornøyelsespark. Filmen tar for seg dyremishandling, kulturell appropriasjon, filmhistorie så vel som det reproduktive systemet hos mennesker. Motivene er veletablerte og den tar noen friske grep om sjangeren. Det uhyggelige lyddesignet og den ukjente farefølelsen er mesterlig gjort.
Les vår anmeldelse her!
14. Decision to Leave
Park Chan-Wooks tankevekkende Decision to Leave ble vist under 2022-utgaven av filmfestivalen Film fra Sør og havner på årets liste. (Filmen har ordinær kinopremiere 27. januar 2023). Det her er et strålende mysterium med hint fra Hitchcocks romantiske spenningsfilmer, og til tider satt jeg og tenkte på Erik Skjoldbærgs Insomnia også. Den åpner enkelt: Liket til en fjellklatrer er funnet ved et stup. Det virker som en helt normal ulykke, men det er et eller annet ved oppførselen til fjellklatrerens kone. Vi stiller oss spørsmålet: Falt han eller ble han dyttet? Decision to Leave gir oss flott kjemi mellom detektiven og denne mystiske damen, i en spennende neo-noir-film.
13. Krigsseileren
Da jeg så traileren til Krigsseileren tenkte jeg «nok en krigsfilm hvor karakter havner i krig, lengter å komme hjem til sin familie, så er det en stor kamp, nazistene dør og alle kommer hjem». Dette viste seg å være usant. Den overrasket meg og beveget meg på en helt annen måte. Krigsseilerens narrative valg gjorde den mye mer interessant. Fokuset ligger på effekten av krig og ikke Hollywood-modellen av en krigshistorie. Skal vi sammenligne det med noe, så ligner det mer på Homers Odysseen. Filmen benytter seg av interessant tidshopp og gir oss fornemmelsen av brutalitet. Det usette i krig og byrden enhver familie hadde. Menneskene er mye mer tredimensjonale enn jeg forventet og skuespillerprestasjonene til Pål Sverre Hagen, Kristoffer Joner og Ine Marie Wilmann er hjerteskjærende.
Les vår anmeldelse her!
12. Triangle of Sadness
Ruben Östlund sjokkerte oss alle da han vant Gullpalmen for andre gang. Han vant for The Square i 2017 og nå for Triangle of Sadness. Dette er en hysterisk morsom og skarp satire om klasseforskjeller, hvor Carl og Yaya er invitert på et luksuscruise med et galleri av superrike passasjerer. Til å begynne med ser alt ut til å være Instagram-vennlig, men cruiset ender katastrofalt. Östlund mestrer kleine situasjoner nok en gang, og greier å oversette sin svenske stil til en engelsk film. Jeg tror filmen overforklarer sin satire, som gjør at filmen havner såpass langt «nede» på lista. Filmen er ikke så tettvevd som The Square, men er derimot en latterbombe. Verdt å se!
11. Syk pike
Jeg forventet at Syk pike kom til å ta Oslopublikumet med storm, så det var synd å høre at filmen gjorde det såpass svakt til tross for gode tilbakemeldinger fra kritikerne. Kristoffer Borgli har en ekkel og unik stil, som gjorde han og hans film perfekte i Un Certain Regard-programmet under Cannes-festivalen i 2022. Syk pike handler om narsissisme. En ung dame (Kristine Kujath Thorp) som prøver å utkonkurrere kjæresten sin i sympatipoeng og «likes». Hun tar et farlig helsemiddel som transformerer kroppen hennes til noe ekkelt, som hun gjør med vilje for å bli mer populær. Jeg elsker humoren her! Jeg håper alle finner en måte å se denne filmen på, nå som det er en gjemt og ekkel perle fra filmåret 2022.
10. Licorice Pizza
Filmen anses som en 2021-film i statene, mer her i Norge fikk filmen premiere på vårhalvåret. Paul Thomas Anderson, regissøren bak store filmer som There Will Be Blood, Magnolia, Boogie Night, The Master og mye mer, returnerer med et nostalgisk blikk. Her er det ikke store og glamorøse stjerner, men nykommerne Cooper Hoffman og Alana Haim. Historien om 15-åringen, spilt av Hoffmann, som forelsker seg i den 25-år gamle vennninnen, spilt av Haim, er søt i denne solrike og fargefulle 70-tallskomedien. Den manglende stjernefaktoren (og det faktum at til og med kvisene synes) gjør filmen relaterbar og realistisk, men den briljerer med noen festlige cameos slik som Bradley Cooper og Tom Waits. Dette er en film man kan kose seg med på lørdagskvelden.
9. Spencer
I motsetning til mange biografifilmer, som tar for seg en lang reise til filmens tittelkarakter, så velger Spencer et øyeblikk i prinsesse Dianas liv. Det er en god representasjon av følelsene hennes og forholdet hun hadde med mediesirkuset og den kongelige familien. Kristen Stewart gjør en karriereprestasjon. Jeg så aldri på henne som en god skuespiller, men her greide hun å trollbinde meg. Hun fikk hennes første Oscar-nominasjon for denne enestående prestasjonen. Scenografien og lyssettingen gir en varm, men også uhyggelig følelse. Regissør Pablo Larrain greier å ta oss med på en underlig reise med denne filmen.
8. Holy Spider
Dette er en nervepirrende thriller. Vi blir introdusert for en familiefar i Iran, som ønsker å rense verdenen for korrupsjon og synd ved å ta livet av sexarbeidere. Målet hans er enkelt: Han inviterer dem hjem, kveler dem og kvitter seg med likene. Han får tilnavnet «edderkoppmorderen». En journalist prøver å avdekke dette og går ned i den mørke undergrunnen for å finne denne mannen. Den er basert på den sanne historien om den iranske seriemorderen Saeed Hanaei og er enda mer relevant å se i dag, med de mange opptøyene som har funnet sted i Iran. Holy Spider føles ut som en David Fincher-film og slipper aldri grepet om deg.
Les vår anmeldelse her!
7. Annette
Annette fikk mye splittet mottakelse under Cannes-festivalen 2021 og filmen fikk en veldig sen premiere her i Norge. Nesten et år etter festivalen, men jeg digger den ville stilen til Leos Carax. Filmen hans Holy Motors havnet på en 10. plass i min rangering av de 100 beste filmene fra det forrige tiåret. Annette er ikke like ambisiøs, men kaprer en høy plass på årets liste. Den åpner sterkt med et musikalnummer og sender oss på en reise om kjærlighetsparet Henry og Ann. Henry (Adam Driver) er standup-komiker mens Ann (Marion Cotillard) er en operasanger. Det er når de først føder Annette at reisen går i en uventet retning. Annette er (i hvert fall visuelt sett for oss seere) enn tredukke. Jeg beundrer kreativiteten i denne filmen. Det er en absurd, eksentrisk og vill film.
Les vår anmeldelse her!
6. Guillermo del Toro’s Pinocchio
Glem Pinocchio på Disney+. Det er Guillermo del Toro som er mesteren. Det er en taktil følelse av stop-motion, som er vanskelig å gjenskape gjennom computergenerert animasjon. Guillermo del Toros visjon og hans mange medhjelpere i dette mesterverket klarer å få frem en emosjonell historie. Den har en mer direkte fokus på blant annet Pinocchio som sosialt avvik. Forholdet mellom han og de andre karakterene er nydelig gjennomført i både dialog og animasjon. Det fascistiske bakteppet får frem en snodig, mørk, voldelig og også morsom fantasihistorie. Denne filmen ble laget med en tydelig visjon og kjærlighet. Det finnes mange adapsjoner av historien om Pinocchio, men dette er en av de som føles mest menneskelig.
5. Klondike
Denne filmen fikk dessverre ingen distribusjon i Norge, men ble vist på norske filmfestivaler i løpet av året. Filmen finner sted i Ukraina i 2014 når en familie i Donetsk-regionen våkner til at den ene husveggen blir borte. Det viser seg at de havner midt oppe i pro-russisk opprør, som fremheves at diverse flydeler haglern ned et Malaysian Airlines-fly blir skutt ned av en rakett. Klondike ble filmet før krigen startet, men er uhyre aktuell. Den har en melankolsk og saktegående filmstil, som kan minne om filmene til Andrej Zvjagintsev. Det er en realistisk og gripende fortelling.
4. All Quiet on the Western Front
Jeg er stor fan av den originale filmen fra 1930, men jeg var egentlig ikke så skeptisk til denne da jeg først hørte om visjonen. Det er positivt å lage nye vinklinger og det føler jeg Edward Bergers film maktet å gjøre. En positiv forskjell er at den foregår på originalspråket. Vi blir kastet inn i den tyske armé i år 1917 og følger noen idealistiske unge tyskere som trer inn i første verdenskrig. Kameratskapet og skuespillet skinner godt igjennom. Filmen får frem realismen i øyeblikkene mellom slagene. Hvor utmattet alt sammen er, hvor sultne man blir i løpet av dagene i skyttergravene eller den store mangelen på søvn. Dette er en antikrigsfilm som får frem ensomheten og desperasjonen i en brutal krig.
3. Everything Everywhere All at Once
Det er så deilig å se så mye kreativitet på film. Hvis man føler at amerikanske filmer har et fotfeste i etablerte franchiser, så er det mye originalt der ute. Denne filmen, som tar noen grep fra The Matrix, er et friskt og morsomt pust. En eldre dame som eier et vaskeri får trøbbel med skattemyndighetene. Midt i det byråkratiske rotet, så får hun mulighet til å tre inn i andre univers og innhente personlighetstrekk og ferdigheter fra sine alternative versjoner av seg selv. Filmen er litt i overkant mye, men det er akkurat det som er poenget. Vi blir kastet i hennes rotete tilværelse og filmen svømmer i et ellevilt og kaotisk eventyr. Det faktum at den klarer å ta noen pustepauser, slik som å gi oss emosjonelle scener som involverer steiner, er en bragd i seg selv. Jeg sitter og smiler av hvor kreativ, morsom og sprø denne filmen er.
Les vår anmeldelse her!
2. Mass
Filmen er egentlig en 2021-film, men fikk aldri noen kinopremiere i Norge det året. Den kom ut på fysisk videogram i 2022, og derfor havner på denne lista. Den kom også på diverse strømmetjenester, men det er usikkert hvorvidt det kom på norske tjenester i slutten av 2021 i Norge eller i 2022. Jeg velger uansett å fremheve denne filmen, da den aldri kom på kino og fortjener å bli sett. Dette er et kammerspill. Fire skuespillere, en lokasjon og et beintøft manus. Jeg ønsker ikke å forklare for mye. Det er en brutal og realistisk presentasjon av sorg. Det er synd filmen ble litt glemt i mylderet under «award season» for prestasjonene til de fire skuespillerne er noe av det beste jeg har sett av dem. Vennligst ikke oppsøk traileren til denne filmen, da den spolerer en overraskelse som gjør seg så mye bedre i filmen enn i markedsføringen. Men finn fram lommetørklærne. De kommer du til å trenge.
1. Close
Til tross for at Filmpolitiet ga andreplassen til Avatar: The Way of Water (som ikke finnes på denne listen), så er jeg enig i førsteplassen Close. En film som hadde premiere nå rett før nyttår, er en prisvinner fra årets Cannes-festival. Lukas Dhonts hjertenære film vennskapet mellom to trettenåringer, Léo og Rémi, som får vennskapet sitt plutselig forstyrret i det de begynner på ungdomskolen. Deres tette forhold blir konfrontert av de andre klassekameratene, og Léo reagerer med skam når de andre klassekameratene spør om de er homofile. Dette er en tårevåt og sterk film, med fantastisk barneskuespill.
Les vår anmeldelse her!
LES OGSÅ CHRISIANS TOPPLISTER FRA 2021, 2020, 2019 og 2018 HER!
Anmelder Christian Høkaas: Femten toppfilmer fra filmåret 2018
Facebook
RSS