Tommy Wirkola vender tilbake på norsk kinohjemmebane med en film som egentlig skulle vært laget i USA. Men med en norsk vri ble faktisk I onde dager enda mer hardtslående.
– Jeg hadde hatt grunnideen til filmen lenge, forteller regissør Tommy Wirkola.
Denne idéen fortalte han til manusforfatterne Nick Ball og John Niven. De likte grunnkonseptet og hadde – som Wirkola – lyst å lage en viss type film, uten restriksjonene som filmstudioene ofte kommer med.
Alle tre var, fra tidligere opplevelser i Hollywood, litt lei av å bli fortalt at «dette kan du ikke gjøre», «det her er for drøyt», og «karakteren kan ikke si det og det», og så videre.
Ops! Her skjedde det visstnok noe som ikke burde skjedd. En forbløffet ektemann, Lars (Aksel Hennie) med sin kone Lisa (Noomi Rapace).
– Vi ville skrive et manus der vi ga blaffen i alle slags normer og regler og bare hadde det gøy tvers igjennom. Vi skulle ikke holde tilbake med noe når vi fortalte historien vi ville fortelle, og det bærer jo selvfølgelig filmen preg av, på en positiv måte – i mitt hode hvertfall, sier Wirkola, som ikke er kjent for vare og følsomme filmer fra før av. F.eks Død snø, Død snø 2 og Hansel & Gretel: Witch Hunters.
«Gutta i skauen» er det norske motstykket til en Tarantino-vri på B-gjengen: (fra venstre) Andre Eriksen, Christian Rubeck og Atle Antonsen i rollene som Roy, Dave og Petter.
– I onde dager har karakterer i fokus som ikke nødvendigvis er så sympatiske. Coen-brødrene og Quentin Tarantino er klare inspirasjonskilder i stil og tone på filmen.
Wirkola sier at filmen skulle produseres i USA, med amerikanske skuespillere.
Men så slo COVID-19-pandemien til.
– Jeg var så utrolig gira på å få denne filmen laget. Jeg så at det fremdeles ble produsert ting i Norge og spurte 74 Entertainment om de kunne tenke seg å produsere den på norsk. Det ville de. Jeg hadde allerede snakket med Noomi om det, og hun var med, og så var det Aksel som stod på blokka, som jeg lenge, lenge har hatt lyst å jobbe med. Han var også klar. Da kastet vi oss rundt, forberedte filmen i løpet av halvannen måned, og så lagde vi film.
«Nei da, jeg lover å ikke spise opp Nugatti-pålegget mer …» Lars og Lisa sliter her.
– Det er ganske dramatiske saker som skjer i løpet av kort tid her, og filmen er på sett og vis en slags metafilm, uten å røpe for mye. Er noe selvopplevd, eller historier du kjente til?
– Nei, jeg kan ikke si det, men etter å ha levd i en nedstengt verden i snart to år, så er det vel flere par der ute som har lekt med ideen om å ta livet av hverandre? I hvertfall løselig fantasert om det. Jeg har møtt mennesker som har noen av disse trekkene, spesielt med tanke på at de, i filmen, er skuespiller og regissør, men kanskje ikke noen, som Lisa og Lars, som har alle disse trekkene. Heldigvis.
Ingen nåde å finne for en ektemann med stygge tanker i hodet.
– Hvordan fant du balansegangen mellom sort humor og alvor?
– Det er et godt spørsmål, og noe jeg ikke tenker så mye bevisst på, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg liker å tro at jeg rett og slett har en god magefølelse på akkurat det der, på hva som er for mye, på hva som skal få folk til å le i en bestemt situasjon, og på når man må ta ting alvorlig.
–Når det er sagt, så føler jeg at denne filmen er noe nytt for meg. Den har galskapen til Død snø-filmene, og mye av humoren som har vært tilstede i alle mine prosjekter. Men denne gangen er det reelle karakterer vi blir med på reisen med. Ekte mennesker med problemer vi alle kan kjenne oss igjen i, til en viss grad. Det er jo noe som jeg ikke har gjort så mye av før, da filmene mine ofte har hatt enda mer ekstreme karakterer. Og denne miksen, som I onde dager har, synes jeg er veldig spennende, og har gitt filmen en utrolig energi som jeg er veldig fornøyd med.
Intervjuet er opprinnelig publisert i KINOMAGASINET nr. 2-2021, som kan leses her (krever abonnement).
Facebook
RSS