Anmeldelse: Scary Stories to Tell in the Dark

Det er ingen tvil om at André Øvredal nå virkelig har posisjonert seg som en av de beste og mest interessante sjangerregissørene i verden akkurat nå!

I 2010 tok regissør André Øvredal Norge med storm med den innovative og svært artige «found footage»-filmen Trolljegerne.

Da han skulle følge opp den lokale suksessen med sin første engelskspråklige film var forventningene så klart store. Da var det svært gledelig at The Autopsy of Jane Doe (2016) viste seg å være en av de mest stilsikre og effektive skrekkfilmene fra det året.

Ja, vår egen anmelder trillet like godt en sekser på terningen.

Nå har Øvredal tatt steget til Hollywood og havnet under vingen til selveste Guillermo del Toro. Sammen står de bak Scary Stories to Tell in the Dark.

 

 

Vi befinner oss i 1968 i den amerikanske småbyen Mill Valley. På Halloween bryter tenåringene Stella, Auggie, Chuck og Ramon seg inn i en falleferdig herregård som for mange tiår siden tilhørte den rike familien Bellows. Den lokale legenden forteller at familien hadde en deformert datter, Sarah, som ble holdt innesperret i et hemmelig rom. Ungdommene finner så klart det hemmelige rommet hvor de også finner en bok hvor Sarah skrev spøkelseshistorier. Det viser seg at Sarah ikke er helt ferdig med forfatterskapet og til vår helters forferdelse dukker det nye historier opp i boken og fortellingene handler om dem.

Filmen har et svært enkelt premiss og en rammehistore som virker svært kjent. Mye av stemningen minner om filmer som Gremlins og E.T., riktignok med et større fokus på ubehag og brutal død. Det er svært effektivt fortalt og filmens spilletid på nesten to timer virker nesten litt for kort.

Det gjøres en imponerende jobb med å skape et univers i filmen som jeg umiddelbart føler meg hjemme i. Den lille, søvnige byen virker ekte, til tross for at vi bare blir eksponert for en liten del av den. Det er ikke mange ulike karakterer som dukker opp, men likevel virker ikke byen tom og dette er rett og slett en verden jeg gjerne vil tilbringe mer tid i og som fungerer som et perfekt bakteppe for historien.

Det er et knippe svært sjarmerende og dyktige unge skuespillere vi finner i hovedrollene. Det er i all hovedsak ukjente ansikt, men pokker så gode de er! Zoe Colletti i rollen som Stella, har definitivt mest å bryne seg på, men leverer virkelig varene. Hun balanserer det følelsesmessige og det tøffe svært godt og selger virkelig rollen som den emosjonelt noe ødelagte jenta som må ta seg sammen for å redde seg selv og vennene sine. De kranglete og svært ulike kompisene Auggie og Chuck, spilt av Gabriel Rush og Austin Zajur, kommer til å minne deg på de nerdete vennene dine som småkrangler om alt og ingenting.

Jeg skulle dog ønske vi ble litt bedre kjent med noen av bikarakterene, og da spesielt alenefaren til Stella, mesterlig spilt av Dean Norris. Hans rolle i filmen fremstår noe uferdig og med unntak av et par scener er det nesten helt unødvendig at han er med. Nå må han nesten være der for å forklare bakgrunnen til Stella, men jeg savner mer informasjon om han.

Filmen er basert på en serie med novellesamlinger med samme navn. Novellene er helt frittstående, uten noen rammehistorie til å knytte dem sammen. Her har manusforfatterne, med del Toro i spissen, skapt et nytt univers hvor fortellingene sømløst syes inn i handlingen. Det er kun et lite knippe av historiene som er brukt, dermed burde alt ligge til rett for flere filmer fra Mill Valley. Slutten legger iallfall opp til at det kan være en mulighet.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.