Anmeldelse: Rocketman

Rocketman var altfor kort for min smak. Kan vi få en film til?

Rocketman er en rørende og spenstig løst biografi-film om Reginald Kenneth Dwight, bedre kjent som Elton Hercules John.

Vanskelig barndom? Sjenert? Problemer med seksuell identitet? Talent utenom det vanlige?

Kryss av for det som passer – gjerne alt – og du har oppskriften på mang en biografi-film om kjente artister.

Nettopp derfor er det en glede å melde at regissør Dexter Fletcher har lykkes på mange vis med å gjøre Rocketman til en litt annerledes musikk biografi-film, som virker frisk og full av glød.

Dette på tross av mye dop og tristesse. Det er en underliggende positiv energi over det hele som rørte meg gjennom store deler av filmen.

Klart – det hjelper å være «fan» (som jeg villig medgir jeg er) av Elton Johns musikk. Men de fleste seere vil ha et eller annet forhold til en eller sannsynligvis flere av sangene hans. De er ikoniske.

Det som er spesielt bra med denne fargerike og visuelt flotte filmen er at den blander den gode, gamle musikalsjangeren med det beste fra Disney-tegnefilmene, og setter det hele inn i en klar rammefortelling. Her er det scener hvor overnaturlige ting skjer, som er ypperlig for å formidle euforien og følelsene til hovedrolleinnehaveren.

Uten å røpe så altfor mye så er vendepunktet (og startpunktet) når Elton John selv innser at endringer må til, og så får vi en sedvanlig tradisjonell fortelling fra A til … ikke Z eller Å, men skal vi si S … Vi får altså ikke alt, men vi får mye fra 60- til det tidlige 90-tallet.

Sangene er veldig smart benyttet. Her brukes sangene for deres emosjonelle og fortellermessige kvaliteter, og man har i stor grad brydd seg null og niks om kronologien om når de ble utgitt eller skrevet. Også et klokt valg. Det er også svært mange sanger som ikke er med. Gedigne slagere.

Jeg er mektig imponert over Taron Egerton som Elton John. Han ligner voldsomt og synger vanvittig bra. Likt, men ikke en ren kopi, samtidig med samme patos. Det er også mye live synging her, i alle fall virker det slik, og innvevd i komplekse visuelle- og musikalske vendinger. Smart i alle ledd.

Kjærlighetshistoriene er det mange av, men først og fremst er det en kjærlighetshistorie om hvordan musikken skaper ny kjærlighet.

Det mest rørende for meg var å se hvor fremtredende fortellingen om Bernie Taupin – glitrende spilt av Jamie Bell – også fikk skinne svært bra. Ikke nok, for min smak, så gi meg gjerne en egen Taupin-film. Elton og Bernies «bromance» var kanskje det mest rørende med hele filmen.

Rocketman får veldig godt frem hvor magisk det må ha vært å oppleve suksessens første år, spesielt med gjennombruddet i USA. Her var filmen rene tidsmaskinen for meg.

En slik «rockemusikal» har sin dose klisjeer, naturlig nok, da det er mye av det samme i slike «sex, drugs & rock’n-roll»-historier.

Spesielt scenene med manageren Dick James som ekkel slimål var rene blåkopien av manageren fra Queen-filmen Bohemian Rhapsody. Men det var vel så overlegne og kvalme denne musikkmafiaen var da …

Elton Johns tidligere partner, John Reid (Richard Madden), er filmens store skurk – i tillegg til Eltons far, Stanley Dwight.

Filmen varer i knappe to timer, inkludert rulleteksten, men var altfor kort for min smak. Jeg vil ha mer! Jeg krysser fingrene for en supersuksess på Mamma Mia!-nivå. Det er mange fantastiske historier og ikke minst sanger som kan egne seg i en film nummer to.

Filmen ble sett hos ODEON Oslo under verdenspremieren mandag 20.05.2019.

CinemaCon 2019: Paramount