
KINOFILM : La elva leve
FILMFAKTA
Premiere: 03.02.2023
Full tittel: Ellos eatnu - La elva leve
Skuespillere: Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Emil, Marie Kvernmo, Sofia Jannok, Beaska Niillas, Mary Sarre, Finn Arve Sørbøe
Regi og manus: Ole Giæver
Nasjonalitet: Norge / Sápmi
Aldersgrense: 12 år
Språk: Norsk/Samisk
Produksjonsår: 2023
Distributør: Mer Filmdistribusjon
HANDLING
Ester flytter høsten 1979 til Alta og begynner i sin første jobb som lærervikar. Hun holder sin samiske bakgrunn skjult. Esters fetter er sameaktivist og deltar i demonstrasjonene mot det planlagte vannkraftverket i Altaelva. Når Ester blir med ham til protestleiren starter hennes oppvåkning og reise ut av skammen. Hun kaster seg inn i en konfliktfylt kamp for bevaring av elva, men mest av alt retten til å være seg selv.
La elva leve imponerte meg. Jeg ble rørt, beveget og følte virkelig på hovedpersonens indre kamp.
Ester – spilt av skuespillerdebutant Ella Marie Hætta Isaksen – bærer filmen på sine unge skuldre. For dette er filmen om denne karakteren. Det er ikke filmen om naturvernerne.
Uten en troverdig tolkning av Ester, ingen troverdig film. Bakteppet er naturvernaksjonen som etterhvert ble mer en kamp for samenes rettigheter og – som det sies i filmen – «selvrespekt».
La elva leve har en filmtittel som i beste fall er direkte misvisende (og en ren kopi av filmen om samme tema fra 1980), men likevel: Jeg forstår hvorfor tittelen er valgt, da dette var kampropet – slagordet om du vil – for kampen som ble ført for å forsøke forhindre utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. En mer beskrivende tittel for filmens tema er: La meg være same.
Filmen innledes med at den er basert på en sann historie. Men manusforfatter og regissør Ole Giæver har vært åpen om at karakterene i stor grad er oppdiktede, men med fasetter av ekte personer og begivenheter. Det var neppe så dumt, fordi da har filmen en klar linje som følges, uten at man absolutt skal ta opp og fremheve alle aspekt fra virkeligheten.
Det er flere smarte og kloke valg i La elva leve. Frempekene mot videre handlingsforløp er subtile, og det er også mye av dialogen. Giæver har levert nærmest en mesterklasse i karakterintroduksjon og oppbygning. Vi forstår veldig mye, raskt, om hvem som er hvem, hva som har skjedd osv. I det hele tatt fremstår dialogen som særdeles troverdig. Jeg tror på disse karakterene og den ene skuespileren etter den andre leverer varene så det holder. Det er heller ikke teatralsk, som så for mange norske filmer og serier. Overhodet ikke. Lettelse!
Og ikke minst hovedrolleinnehaveren selv, Ella Marie Hætta Isaksen, fortjener mye ros for sin tolkning. Sjelden har jeg sett så godt visuelt skuespill med kroppspråk, og i særdeleshet ansiket.
Esters vei til å finne ut av ting er heller ikke fra A til Å, som en amerikansk fortellerstruktur nok i større grad ville ha holdt seg til. Desto mer spennende blir den, selv om filmen i seg selv ikke leverer noe stort klimaks.
Men emosjonelt sett gjør den det, da det nettopp er Ester-karakterens «reise» for å finne ut av ting som også rører ved seeren. Det var flere scener hvor man ble sittende og kjenne på en tåre i øyekroken – eller en god, varm følelse. Vi kan alle kjenne på disse universelle følelsene om hvem er jeg som menneske, hvor hører jeg til og så videre – og å se dette skildret på en så god måte gjør inntrykk.
Skal jeg trekke noe er det at det blir litt for mange slike «ansikts-scener». Men når Ester virkelig blåser ut – og trer frem med selvstendighet – gjør det godt (og vondt) å se og høre på.
Nevnes bør også filmmusikken, som både består av karakterenes egne joiker, men også svale instrumentaler som bygger opp stemningene fint.
Visuelt sett er det altfor mye håndholdt kamera for min smak. Det blir for rotete og skjelvende når det slett ikke trengs, men heldigvis er det brukt stativ også på en del scener. Filmen ville absolutt ha hevet seg enda noen hakk med mer bruk av «dolly shots», «steadicam» og kanskje noe majestiske dronesveip.
Filmfortellingen er også nyansert. For selv om etniske nordmenn til en viss grad fremstår som «de slemme», er bakteppet «Staten/myndighetene», og konsekvensene av fornorskning av samekulturen som allerede hadde skjedd før tidsepoken filmen skildrer (1979-81).
Filmen er også svært godt iscenesatt med klær, biler med rett tidskoloritt – og selv små detaljer, som Oboy-esken i kjøkkenhylla til flytteskene, virket helt ekte.
Norske filmskapere: Se og lær av Ole Giæver og hans talent for instruksjon, rett valg av skuespillere og filmfortelling.
La elva leve overgikk alle mine forventninger og vel så det.
Facebook
RSS