Anmeldelse: Kapteinen

Kapteinen er en svært sterk historie fra kaoset som rådet da andre verdenskrig gikk mot slutten.

Det er rimelig forståelig at filmen presenteres i svart/hvitt.

Det som beskrives er så sterkt, så ekstremt jævlig å se på, at virkeligheten i farger ville gitt meg sure oppstøt og kvalme.

Samtidig er filmen full av humoristiske innslag, nesten bestialske som sådanne, som gir en merkelig sjangermiks.

Men ikke vær i tvil: dette er bittert, åpenbart sannferdig og svært realistisk.

Mange av de beste historiene innen filmmediet er så utrolige at man tenker: dette kan ikke ha skjedd i virkeligheten. 

Men historien bak Kapteinen er en slik fortelling.

Andre verdenskrig er en tilsynelatende utømmelig kilde for filmskapere som vil si noe om menneskets iboende ondskap.

Denne svart/hvitt stilstudien slår deg som en knyttneve i magen, og så blir du bare sittende og se forfjamset på hvor utrolig kyniske og grusomme mennesker kan være mot hverandre.

Her er det tyskernes egne grusomheter mot hverandre som skildres. Et menneskeliv var ikke verdt mer enn et insekt for enkelte av dem.

Kapteinen er også en effektiv skildring av hvordan gruppepress får mennesker til å gjøre de verste ting for å overleve. 

Det er tyskeren Robert Schwentke som står bak Kapteinen (Der Hauptmann), som ble lansert i hjemlandet i 2017.

Det er historien om Willi Herold vi får bevitne.

Han er en tysk soldat som deserterer.

Mot alle odds klarer han å overleve flukten fra sin avdeling, og han gjør så noe spesielt.

Han finner klær og ID-papirer fra en tysk offiser, og later som han er denne mannen. For å overleve blir han en av de som jakter på desertører og utfører en rekke groteske handlinger.

Kapteinen er en film du ikke blir uberørt av.

Men mest av alt er det en bitende thriller av en film, som plasserer seg fint inn i filmhistorien som en av de bedre tyske krigsfilmene gjennom tidene.