Anmeldelse: Hva vil folk si

Hva vil folk si er en meget sterk film om sosial kontroll i innvandrermiljøer.

Med en dokumentarisk, håndholdt kamerastil får vi med den selvbiografiske Hva vil folk si et sterkt innblikk i et virkelig parallellsamfunn i Norge.

Dette er filmen som mer enn noen annen akkurat nå griper tidsånden, samfunnsdebatten og ikke minst samfunnsutviklingen på uangripelig vis.

Er vi ikke kommet lengre? Var ikke kvinners rettigheter klare og ferdig fremkjempet i Norge?

Svaret er nei. Ikke blant de som ikke føler seg norske, snakker minst mulig norsk, som lever sine egne, lukkede liv, som om de fortsatt var på bygda i Pakistan, eller et annet land hvor æres- og klankulturen er den dominerende.

Hvorfor er filmen så uangripelig?

Fordi den er laget av en kvinne som selv har opplevd det hun presenterer som en fiksjonsfilm, men som både i stil, form og innhold nesten fremstår som dokumentarisk. Ingen er i det minste tvil om at dette foregår, dette skjer, her og nå.

Hva vil folk si er altså en spillefilm.

Etter den fullsatte premierevisningen på Gimle kino i Oslo onsdag 4. oktober 2017 sa regissør Iram Haq rett ut at filmfortellingen er inspirert av egne opplevelser, og at hun først fikk forsont seg med sin egen far ti måneder før han døde.

«Vi ble gode venner, og han ville at jeg skulle lage filmen,» fortalte Iram Haq.

Hva vil folk si har mange kvaliteter.

Det er og blir den svært så sterke historien som dominerer, selv om seerne selvsagt vil legge merke til filmspråket, fotograferingen og den tydelige og sparsommelige – og effektive – bruken av musikk og effekter.

Det er et sobert, fintfølende filmspråk i bunn av denne triste historien som kler fortellingen meget godt.

Filmen har tre klare partier: Norge, Pakistan, Norge.

Skuespillerprestasjonene er fra A til Å helt utsøkte. Det er mange som her leverer knallroller.

Men først og størst av alle er de to viktigste: farskikkelsen, spilt av indiske Adil Hussain, og Maria Mozhdah som ungpiken Nisha.

Det filmen leverer aller best på er å fremstille den store kompleksiteten av følelser som Nisha føler i brytningen mellom oppveksten som «norsk» ungdom og kravene og forventningene til den pakistanske familien.

Jeg opplever filmen som veldig tydelig fra Nishas perspektiv og unge frøken Mozhdah leverer en rolletolkning med hud og hår: 100 prosent troverdig.

Det er så inderlig trist å se hvordan livsgnisten og hennes ungdommelige glød dør hen, påført av sine egne, de som skulle være glade i henne.

Både Hussain og Mozhdah er dyktig til å «si» mye i scenene hvor det er ansiktene deres som skal fortelle historien.

Og det beste av alt. Haq lykkes langt på vei i sin uttalte ambisjon om å få frem nyansene og å ikke være for dømmende.

Hva vil folk si er en pensumfilm for de av oss som ønsker å lære mer og forstå hva slags kultur slike innvandrerpiker vokser opp i. En kultur fylt av frykt, forventninger til … unnskyld uttrykket … hva «folk» vil si. Ens egne folk. Nordmenn tror jeg ikke bryr seg så mye, dessverre.

Apropos det, når nordmenn faktisk bryr seg – for vi har jo systemer for slikt, har vi ikke?

Scenene som viser møtene med det norske barnevernet er tankevekkende og bør danne grunnlaget for endringer og mer politisk debatt. Replikkene som faller her vitner om en total mangel på forståelse for at det ikke hjelper med dialog og «la oss bli venner igjen»-samtaler når foreldrene lever i en helt annen kultur, i et helt annet samfunn …

Og det er umulig å ikke bli beveget av en nøkkelscene hvor faren sier «Du har ødelagt livet mitt!» og ber Nisha ta et helt ekstremt valg.

Mens fortellingen skrider frem kommer det også tydelig frem at den norske vinterkulden også sitter dypt inn i hjertet til Nishas mor, som i en scene sier hun ønsker at Nisha var dødfødt. Og ellers utviser en svært så umoderlig oppførsel. En ond stemor hadde vært barnemat i forhold.

Premisset blir om mulig overforklart, men det skader ikke: En ung kvinnes dyd og væremåte må kun være slik familien hennes forventer, hvis ikke vil resten av «samfunnet» (les: egen «klan», andre fra samme land) se ned på de. Dette kravet er altså så ufravikelige at ens egen familie vil gå til ekstreme ytterpunkter for å opprettholde «æren». Hva slags «ære» det finnes i å skulle gjøre noe slikt, vel, det viser filmen i klartekst. Den finnes ikke, den æren. En slik «ære» er kun den dypeste skam.

Mens man ser på filmen blir man også sittende og tenke hvor mild den faktisk er. Her er mange scener man kan se for seg ville ha utspilt seg enda verre i virkeligheten. Det blir nært, når dagsaktuelle overskrifter forteller om en families drapsforsøk på en ung kvinne i Oppegård, en kommune undertegnede selv tilfeldigvis bor i.

Nisha-karakteren lever i et fengsel, enten hun er i Oslo i blokkleiligheten eller i byen i Pakistan hos tante og onkel. Nisha tar til slutt et hjerteskjærende, men logisk valg.

Det er veldig, veldig vakkert å se at filmskaper Iram Haq her åpenbart forbinder sin egen historie med seg selv og sin far.

Du blir beveget, du blir rørt, du gråter kanskje en skvett eller to.

Og tenker: dette vil jeg ikke akseptere foregår i Norge, anno 2017.

Men det gjør det!

For: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke angår deg selv (fritt etter Arnulf Øverland.)

Sett innvandrerkvinnene fri fra denne ukulturen, sier jeg. De trenger hjelp fra alle med et annet verdisett.