Anmeldelse: Blackbird

Jeg ble sterkt grepet av Blackbird og gråt av slutten.

Filmer som rører ved deg som seer, er det ikke de vi husker best og som forteller oss noe om oss, som mennesker?

Slik er det i alle fall for meg.

«Problemet» med Blackbird er ikke historien eller skuespillerne, alt dette er førsteklasses. Utfordringen for noen er at det er en amerikansk nyinnspilling av en dansk film, og dette faller enkelte tungt for brystet. Ikke bry deg om det. Nyt Blackbird på egne premisser.

Originalen heter Stille hjerte, med regi av ingen ringere enn Billie August og et stjernelag av danske skuespillere.

Fordel eller ulempe – jeg har ikke sett originalen, men vil gjerne se den nå etter å ha sett Blackbird.

Det er veteranregissør Roger Michell (Notting Hill, Changing Lanes) som leder dette i bunn og grunn teaterdramet om det meget sensitive temaet aktiv dødshjelp. Her vil kanskje både motstandere og forkjempere for dette finne argumenter.

Susan Sarandon og Sam Neill spiller ekteparet dette angår, Lily og Paul, mens døtrene, Jennifer og Anna, spilles av Kate Winslet og Mia Wasikowska.

Alle kjente navn og ansikt, men jeg tror 100 prosent på filmfortellingens premiss om at dette er en ekte familie. (Selv om de selvsagt ikke er det.)

Kjemien og ektheten oser av hver eneste scene.

Selv om det er filmet teater, og således lite visuelt spennende, er det det hele satt ved et nydelig kystlandskap og i et meget flott arkitekttegnet hus – av den dødende mor.

Dette er en slike type film som innbyr til samtale og refleksjon, enten med de du ser den sammen med, eller i en videre tankeprosess. Jeg skal ikke røpe hva jeg mener om temaet, men min mening ble bare ytterligere forsterket etter å ha sett filmen. Jeg har også opplevd at en nær slektning har dødd med samme grusomme sykdom som Lily i filmen har, nemlig ALS.

En film å bli grepet og rørt av!