Anmeldelse: Beatles

Beatles – med premiere 29. august 2014 – er vist for pressen under Den norske filmfestivalen i Haugesund. Den får terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder.

Beatles er en feiende fin film, både nostalgisk, melankolsk, oppløftende og evig moderne.

Det er bare å innstille seg på en kosestund på kino for unge og «gamle».

De som var unge på 60-tallets Oslo vil ganske sikkert nikkende gjenkjennende til stemningen filmskaperne mesterlig har klart å avtegne.

Og de som noen gang har vært unge, og det har vi jo alle, vil se mange gode situasjoner og iscenesettelser som vil garantert vil gi fine assosiasjoner.

Beatles er simpelthen en knallbra «feelgood» film.

Anslaget er glimrende: til arkivbilder fra Oslo, med grafisk design som gir assosiasjoner til «the swinging 60s», og selv Bond-filmene (tenk Dr. No).

Så settes tonen for alvor an med nettopp Beatles’ «She Loves You», og filmen presenterer på mesterlig vis hver av de fire hovedkarakterene mens musikken leder an i ungguttenes tenåringsunivers på Frogner i Oslo.

Jeg har mer ros på lager. Iscenesettelsen av Majorstuen, Frogner og Bygdøy, hovedsaklig, fra 1968 er også meget vellaget. De digitale effektene er sømløse og reelle rekvisitter og kostymer er «spot on», for å holde seg til filmen sjargon. Jeg tror ganske enkelt på filmens univers, og blir transportert tilbake til mine foreldres ungdomstiår. Rett og slett herlig.

Og så er vi fremme ved filmens kjerne, dens eviggyldige tema. Hvem er jeg, hvem skal jeg bli, og hvem elsker meg?

Alle tenåringers oppvåkingsprosess, sett gjennom filmens fortellerstemme og hovedperson Kim Karlsen (spilt av Louis Williams).

Til tider kan man føle at filmens «voice over» blir noe for dominerende. Men sett under ett er den også intrikat og riktig utført. Likeså grepet med å la en eksamensoppgave bli til selve fortellingen, og ikke minst boken man som seer vet er grunnlaget for det hele.

De fem hovedskuespillerne, er meget godt «castet». Samspillet virker naturlig. Her er det få tendenser til overspill. Kan det skyldes at de alle er nettopp nyoppdagede, med unntak av Susanne Boucher som Cecilie?

Den vare, fine kjærlighetshistorien har mange lag. I overgangen fra bok til film er det hele komprimert ned til et års hendelser, fremfor flere år. Det synes jeg også fungerer meget bra.

Og Beatles ble, som produsenten har gjentatt, kun en realitet fordi gruppen Beatles og deres etterkommere sa ja. Unikt nok! Denne filmen alene vil nok få det økende vinylsalget til å vokse enda mer, det er jeg sikker på.

Å se de fire kameratene ta frem «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»-LP-en, finstudere omslaget og lytte til de første tonene fra albumet, er et av mange musikalske høydepunkt. Merk også et fint innslag med Leonard Cohen, så det er litt for alle og enhver i Beatles, tross navnet.

Og a-has Magne Furuholmen, som har laget flere soundtracks før inkl. den herlige Ti kniver i hjertet, slår til med fint tilpassede egne musikkstykker, og en småsur og supertrist versjon av «Yesterday» som fungerer som bare det.

Kort sagt: Beatles er en vellaget, meget godt gjennomført skildring av en svunnen tid, som i alle fall traff undertegnede som en innertier.

Jeg tør spå at det vil den også for et stort kinopublikum.