Kvinnen som i sin tid tok initativet til den norske filmprisen Amanda, vender i år tilbake som juryleder. KINOMAGASINET møtte Bente Erichsen.
Under presentasjonen av de nominerte til Amdandaprisene 2013, på Hotell Bristol i Oslo, var det en som strålte mer enn noen andre. Hun var tilbake hos sine egne, direktøren hos Nobels Fredssenter.
Det har vært et privilegium å se alle fjorårets norske filmer, sier Bente Erichsen til KINOMAGASINET.
– Det var moro å bli spurt på nytt å lede juryen. Å få sett alle fimene – det har jeg ikke fått gjort de siste ti-femten årene. I år har jeg sett 20 filmer, det synes jeg var skikkelig ålreit. Noen er selvfølgelig mindre artige å se enn andre, men det er morsomt å se det som fengsler publikum, å se godt håndverk og de temaene som opptar folk.
– Vi trenger alle type filmer. Det er veldig bra at noen har det motet å lage den type film som Kon-Tiki, men like viktig er filmer Som du ser meg og Før snøen faller.
Erichsen sier hun «som gammelt filmmenneske» blir glad når hun ser filmer med mening i.
– At noen har noe på hjertet i tillegg til at man berører et publikum, gleder meg. Så kan du si at kvaliteten på fjorårets filmer ikke gjenspeiles i publikumsbesøket, bortsett fra selvfølgelig Kon-Tiki. Men jeg tror vi skal være stolt over at vi lager såpass forskjellig type filmer som det vi har gjort i året som ligger bak oss.
– Men filmer bør jo være kommersielt lønnsomme?
– Så lenge en film blir sett av f.eks. 30.000 personer i et land som har statsfinansiert film og man samtidig åpner opp for at filmer som er mer kommersielt orientert får støtte på sine premisser, så synes jeg vi har en god ordning. For film er tross alt et kommersielt produkt, men det er også et kunstnerisk produkt.
– Hva betyr Amanda i 2013?
– Da jeg tok initiativiet til prisen i 1985 hadde norsk film ingen «standing» verken blant politikere eller de som jobbet med det. De var ikke spesielt stolte av det og det var ikke spesielt gangbart hos publikum. Nå er situasjonen en helt annen. Jeg fornemmer av stemningen her at folk liker å bli satt pris på. Alle mennesker liker å bli satt pris på.
– Hvordan var det å få igang prosjektet i 1985?
– Det gikk forbløffende lett. Vi samlet oss fem mennesker og sa dette skal vi gjøre. Så gjorde vi det. Det var Stein Roger Bull, Gunnar Johan Løvik, Jan Erik Holst og Egil Fonn i Norsk kino- og filmfond. Vi måtte ha en norsk filmpris. Vi var et av de få land i verden uten egen filmpris. Det var på høy tid, så kan man diskutere hvor mye er en Amanda verdt, men jeg tror de menneskene som får en pris for sitt arbeid, synes om det.
– Hva gjør du innen film nå?
– Jeg produserer noen filmer på Nobels Fredsenter, men jeg laget min siste jeg laget min siste film i 1998. Filmbransjen har betydd mest for meg faglig sett i livet. Derfor er det godt å komme tilbake og hilse på den bransjen.
Facebook
RSS