En mesterlig oppvisning i filmkunst fra A til Å, og en historieleksjon alle og enhver bør få med seg.
Se opp, filmelskere, historieinteresserte, samfunnsengasjerte i alle aldre – Darkest Hour er en film du må se! Ja, det hører og leser man kanskje ofte nok i løpet av et år. Men jeg sier det sjelden, og jeg mener det fra dypet av mitt hjerte.
Da jeg satt i salen under en kinomesse i 2017 (hvor studioene presentere kommende storfilmer) var det kun én eneste trailer som virkelig beveget meg, ga meg forventninger og virkelig engasjerte meg i tanken på:
«Den filmen MÅ jeg se!»
Det var Darkest Hour.
I en vrimmel av kinofilmer som ikke gir seerne noe annet enn hjernetom underholdning, som jeg slett ikke har noe imot, bevares – jeg elsker «popcornfilmer», så føltes det fantastisk å se en filmtrailer som beveget meg.
Og nå er Joe Wrights film her, og egentlig var det bare én ting jeg lurte på.
Ville den innfri de skyhøye forventningene mine?
Etter å ha ledd mange flere ganger enn jeg trodde, ristet opprørt på hodet, fått gåsehud og frysninger på ryggen, etter å ha blitt oppildnet og opprømt, var den knappe to timer lange filmen over alt for raskt.
Jeg snudde meg mot sidemannen, min venn Geir, som utbrøt:
«Dette er en sekser, John».
«Det er det, Geir. En klar sekser.»
At jeg skulle le og smile så mye overrasket meg mest.
I britenes mørkeste timer var det mye å humre og le av, åpenbart.
Noe skyldes nok at vi i vår moderne samtid vil synes det er direkte lattervekkende å se britenes væremåte skildret slik, åpenbart tidsekte og realistisk.
Men man ler på en god og innlevende måte, og dessuten er det mye humor i de mellommenneskelige skildringene. En anelse selvironi, over klasse, rang og status i samfunnet.
Winston Churchills møter med konge, kone, politikere, militæroffiserer – og «folk flest», i en fantastisk scene nede i undergrunnsbanen.
Gary Oldman – snart 60 år – er sminket og oppkledd til nesten det ugjenkjennelige, og er omgitt av en perlerad med mesterlige skuespillere, hvor mange spiller høyttravende briter med talefeil til fingerspissene.
Blant de mange dyktige og spennende rolletolkningene er i særdeleshet Ben Mendelsohn som George VI, Lily James som Churchills nye og hardt prøvede sekretær, Elizabeth Layton og Kristin Scott Thomas som hans kone, Clementine – en anelse for ung for rollen, muligens, men for en skuespiller. Dette ekteskapet tror vi på. Ronald Pickup som den kreftrammede «feigingen» Neville Chamberlain er også svært dyktig i sin tolkning.
Darkest Hour er spekket med subtile beskjeder, både visuelle og orale, og fremstår som to av de beste historietimene man kan drømme om.
Kostymer og scenografi er som forventet i mesterklassen. Det er som en tidsmaskin. Film på sitt beste. Man blir totalt hypnotisert av filmfortellingen.
Joe Wright har touchet innpå Dunkirk-evakuering i en lang scene i Atonement (2007), og hendelsen er også en viktig del av Darkest Hour. Men med noen få enkeltscener, og sikkert med tanke på at det nylig ble laget en egen film om Dunkirk, er det for det meste fokus på Churchills håndtering av evakueringen.
Hvor nære britene var ved å gi opp, og hvordan Winston Churchill også selv hadde sine tvil, er blant filmens sterkeste skildringer.
Etter å ha sett Darkest Hour har jeg lyst til å se oppfølgere.
Jeg krysser fingrene for at Oldman og regissør Joe Wright slår sine krefter sammen og skildrer i minst to filmer til det videre krigsforløpet.
Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang.
