Da Pixar annonserte Toy Story 5, var det vanskelig å ikke stille spørsmålet mange har stilt seg siden Toy Story 4: Trenger vi egentlig flere filmer i denne serien?
For meg vil svaret alltid starte med én ting: Toy Story 3 er fortsatt det største mesterverket i hele franchisen. Det er ikke bare den beste Toy Story-filmen, men en av de beste animasjonsfilmene som noen gang er laget. Da jeg så den første gang, satt jeg som en voksen mann med tårer i øynene. Faktisk rant tårene flere ganger gjennom filmens siste akt. Filmen traff nemlig noe universelt om det å vokse opp, gi slipp og gå videre i livet.
Derfor har jeg sett de to etterfølgende filmene mer som spin-offs eller haler til originaltrilogien enn som nødvendige kapitler i hovedhistorien. Toy Story 4 fungerte som en slags roadtrip-film som ga Woody en ekstra epilog. Den var underholdende og godt laget, men føltes samtidig som en historie som kom etter at den egentlige avslutningen allerede var fortalt.
Den følelsen blir enda sterkere i Toy Story 5.
Denne gangen står lekene overfor en ny utfordring: teknologi. Bonnie har blitt eldre, og nettbrettet konkurrerer om oppmerksomheten hennes. Pixar bruker dette som utgangspunkt for en historie om barns forhold til iPad, sosiale medier og digital underholdning. Temaet er aktuelt, men filmen bruker litt for lang tid på å komme i gang, og første halvdel føles tidvis overraskende tung til å være en Toy Story-film. Guttungen min på 9 år satt meget rastløs vedsiden av meg.
Visuelt er det derimot lite å utsette på filmen. Pixar leverer nok en gang animasjon i toppklasse, med imponerende detaljer og kreative sekvenser som viser hvorfor studioet fortsatt er blant verdens beste på sitt felt. Humoren sitter også godt flere steder, særlig takket være noen nye figurer som tilfører frisk energi til universet. De norske stemmene er det heller ingenting å si på.
Likevel er det noe ved historien som gjør at dette ikke føles som en ekte Toy Story 5. Faktisk satt jeg flere ganger med følelsen av at filmen egentlig handler om Jessie, fordi Cowgirl-jenta får alt av det emosjonelle fokuset og den mest interessante utviklingen. Hadde Pixar valgt å lage en egen film sentrert rundt henne, ville resultatet blitt omtrent det samme. Filmen hadde kanskje ikke engang trengt å hete Toy Story 5, fordi dette føles nesten som en «jente-film». (Ikke mine ord, men min 9 år gamle sønn sine.)
Det er også vanskelig å ignorere at Woody virker mindre nødvendig enn noen gang. Hans historie fikk i praksis en avslutning i den forrige filmen, og her føles han mer som en gjest enn en hovedfigur. Det er ikke nødvendigvis negativt, men det understreker hvor langt serien har beveget seg bort fra dynamikken som gjorde originaltrilogien så spesiell.
Heldigvis løfter filmen seg betydelig i andre halvdel. Når eventyret virkelig setter fart, finner Pixar tilbake til mye av magien som har gjort serien så elsket. Her blir filmen både morsommere, mer spennende og mer følelsesmessig engasjerende. Den lander også temaene sine bedre enn jeg fryktet underveis.
Kommer Toy Story 5 til å bli stående som en klassiker på nivå med de tre første filmene? Absolutt ikke. Men den er heller ikke den unødvendige katastrofen enkelte fryktet. Dette er en varm, underholdende og tidvis rørende film som fortsatt har noe å si, selv om den aldri når høydene til forgjengerne.
For meg vil Toy Story 3 alltid være den definitive avslutningen på historien om Woody, Buzz og vennene deres. Alt som har kommet etterpå føles som ekstra kapitler ingen egentlig ba om, men som likevel har vært hyggelige å få.
Derfor ender jeg på en sterk firer på terningen. Ikke et mesterverk, men en god film som beviser at det fortsatt finnes litt liv igjen i leketøysskuffen.
Terningkast 4.
Premiere: 19.06.2026
Nasjonalitet: USA
Aldersgrense med begrunnelse: 6 år(passer for Barn)
Filmen har kortvarige scener med dukker som fremstår noe truende og nifse. Da stemningen er gjennomgående lett og humoristisk får filmen likevel 6-årsgrense.
Vises i original tale og norsk versjon.
Distributør: The Walt Disney Company Nordic