La meg si det slik: Hvis det var Oscar-statuetter gitt ut for «Best Casting Director», så er det ingen tvil om hvem som er årets vinner.
Jeg nevner i fleng: Skuespillerveteranene Viola Davis og Peter Dinklage trenger såklart ingen introduksjon. Alt de rører på blir jo til gull. Den kunstneriske Wes Anderson-yndlingen Jason Schwartzman har kanskje aldri spilt bedre før – og ja, Snehvit selv – Rachel Zegler synger så vakkert hver gang hun åpner sin munn, at man blir både rørt og inspirert …
Vanvittig vakker er hun også! Kamerlinsen elsker henne til og med når hun gråter.
Men det er likevel «nykommeren», 28 år gamle Tom Blyth, som virkelig stjeler showet. Undertegnede er i alle fall ikke i tvil. En stjerne er herved født!
Allerede på filmplakaten så ser man jo hvem som har hovedrollen i denne filmen, fordi hvem er det Mr. Blyth spiller? Selveste Coriolanus Snow… Rollen som Donald Sutherland spilte så brilliant og skummel i de tidligere fire The Hunger Games-filmene. Store føtter å fylle der altså, men Tom gjør det med glans.
Han er 100% tilstede med sin meget kompliserte karakter, som både er antagonist og protagonist, hvis man skal sette det litt på spissen. En «Anakin Skywalker» om du vil, med en enda mer komplisert bakgrunnshistorie. Dette er altså en «prequel» (forfilm) til de fire første The Hunger Games-filmene, hvor handlingen foregår 64 år tidligere. Basert på Suzanne Collins’ bok fra 2020, som er om mulig enda mer mørk og dystopisk enn hennes tidligere utgivelser. Og akkurat det får meg til å bekymre meg litt …
Altså, det at denne filmen har aldersgrense tolv år er faktisk bittelitt urovekkende, fordi undertegnede på 44 år til og med følte at noen av de mer brutale scenene var mer voldsom enn Scarface fra 1983 var.
Så er du en følsom gutt eller jente som skal se denne filmen, vær forberedt på mye mer voldelige scener enn hva de tidligere filmene leverte, og ikke for å gi noen spoilers – men «The Songbirds» fra filmtittelen er fascinerende sonisk bygd inn i flere av skrekkscenene. Så mye at det vil forfølge deg i flere dager etter at du har sett filmen. Alt det som er så langt sagt, løfter opp denne filmen til et svært høyt terningkast.
Det som derimot trekker litt ned, er at denne filmen hadde fungert mye bedre som en seks-episoders TV-serie, fordi det er så utrolig mye spennende karakterer i denne filmen som fortjener mye mer kjøtt på bena. Istedet så får du tre ulike akter, fordelt på to timer og 30 minutter, og de føles veldig avsluttende. F.eks tredje akt er, for å sette det litt på spissen, en helt annen film – et drama/teater-spill som garantert vil gå over hodet på de fleste tolv-åringer.
Noe annet «negativt» med denne filmen, som forøvrig ikke er noen sin feil, det er «timingen» med å lansere en slik film, med tanke på hvor dystopisk det er i vår egen verden akkurat nå. Denne filmen hadde hatt godt av å bli utsatt seks måneder, men det er såklart lettere sagt enn gjort. Det må likevel nevnes. Noen scener ble rett og slett alt for autentiske til vår egen virkelige verden.
Handlingen handler kort forklart om at Capitol arrangerer – for det tiende året på rad «Dødslekene» – en lærepenge som lederne innførte for å minne de tolv distriktene og opprørerne på hva som skjer om de utfordrer makta igjen.
For å sette det litt på spissen: Hvis du scroller gjennom din TV, så ser du direktesendte realityshow på den ene kanalen, og switch, så ser du direktesendt krig på den andre. Dette er et veldig modig konsept for Hollywood å leke med. Spesielt siden filmen er rettet mot tenåringer. Om unge folk trenger slik «underholdning» akkurat nå er et helt annet spørsmål. Men franchisen lykkes med å være en provokatør, og det er jo kunst i seg selv. Du faktisk føler noe når du ser på denne filmen.
Tilbake til mer av det positive: Produksjonsdesignen av Panem er utrolig imponerende, og den virkelig beriker dette eventyret med mer visuell snacks. Er du en filmentusiast, så vil du absolutt elske dette.
Komponist James Newton Howard har kanskje aldri hatt en bedre dag i studio, når han skapte disse vanvittig fengende melodiene, og det sier litt da han tidligere har hjulpet Hans Zimmer på de første to Batman-filmene til Christopher Nolan, pluss undertegnedes favorittfilm The Fugitive.
(Fun fact trivia: Karakteren Katniss Everdeen fra de fire første filmene nynner faktisk på en av de låtene som er med i denne filmen.)
Regissør Francis Lawrence er en veteran å regne nå, og han er ganske modig med denne postapokalyptiske filmstilen, som han tidligere har gjort elementer av i både Constantine, I Am Legend og Red Sparrow. Han har også regissert tre av de fire forrige The Hunger Games-filmene, men dette blir nok den siste, siden det ikke er skrevet flere bøker. Ikke at det noen gang har stoppet Hollywood før. James Bond anyone?
For å oppsummere: Selv om filmen er alt for lang, og du virkelig får vondt av de voldelige scenene, så er dette en imponerende filmprestasjon, og det at de hele åtte år etter den forrige filmen klarer å vekke vår nysgjerrighet, er så absolutt imponerende. Men det må sies, at denne filmen er først og fremst laget for fans av de 4 første filmene.
Konklusjon:
Vi blir i denne filmen vitne til at en ny filmstjerne blir født: Tom Blyth. Mark my words: Vi kommer til å se mye av han i årene framover. Denne filmen er helt perfekt for de som elsker The Hunger Games-franchisen, da denne på mange måter overgår de fire første filmene. Den fantastiske musikken får virkelig en egen rolle i filmen, og undertegnede lukter en Oscar-statuett i en nær framtid.
