Regissøren utforsker hvordan religiøse grupperinger påvirker politiske beslutninger i USA. Dette knyttes spesielt til amerikansk politikk rundt Israel og Palestina konflikten.
Filmen består av flere segmenter som forteller en helhetlig historie om religiøs fundamentalisme i USA. Gjennom opptak og intervjuer får man et innblikk i flere sentrale figurer i den evangeliske kristne bevegelsen i USA. Man møter motorsykkelpresten Gary Burd, grunnleggeren av Christians United for Israel (CUFI) John Hagee, pastoren Robert Jeffress, og mange flere.
Dette er mennesker som er overbevist om at dommedagen er nær. Et av tegnene på den kommende dommedagen er at Israel skal kontrollere Jerusalem. De støtter derfor politikk i Midtøsten som fører til dette.
På papiret så er dette skremmende nok, men det som gjør det verre er at flere av de sentrale evangeliske lederne har mektige venner i den politiske makteliten i USA. Robert Jeffress var Donald Trumps åndelige leder. Trump og vise president Mike Pence har begge deltatt på arrangement for CUFI og Jeffress sin kirke. Flere sentrale kongressmedlemmer er medlemmer av evangeliske menigheter.
Filmen forsøker dermed å trekke en kobling mellom politikken som ifølge evangelisk tro skal føre til dommedag, og politikken amerikanske politikere støtter. Schei bruker forskjellige lyd- og filmklipp for å illustrere at det kaoset som oppstår i Midtøsten er ønsket politikk fra tilhengerne av denne troen.
Gjennom en effektiv bruk av redigering, musikk og lyd så skaper Tonje Hessen Schei et veldig engasjerende narrativ rundt denne tanken. Man blir dratt inn i denne kaotiske dommedagstanken. Det er lett å tro på denne koblingen. Man tror på at USA er styrt av religiøse fanatikere som håper at dommedagen kommer snart.
Det filmen savner er derimot to aspekter. Det ene er en større refleksjon rundt punktene filmen diskuterer. Et interessant spørsmål man kan reflektere rundt er eksempelvis i hvilken grad politikerne er enige med tanken om dommedag. Det vil jo være en ting hvis de kynisk bruker denne evangeliske gruppen for å sikre seg selv makt. Det er en annen, mye mer skremmende ting, hvis de også bevisst ser for seg at politikken de fører kan lede til dommedag.
Her kan man også spørre seg hvor representativ denne dommedagsmentaliteten er hos evangeliske kristne. Man får intervjuer med noen av lederne, og filmen fremstiller det som at samtlige av de 30 millionene som følger denne trosretningen i USA tror det samme. Det hadde vært interessant å få et større innblikk i hvor utbredt tanken faktisk er.
Det andre som mangler er forskjellige synspunkter i saken. Schei og gravejournalisten Lee Fang har vært flinke til å gi en fullverdig versjon av en side i saken. De påpeker også underveis at de forsøkte å få tak i folk som ønsket å fronte den motsatte siden, men det var ingen som ville delta.
Det hadde allikevel vært interessant hvis filmen selv fylte inn de tomhullene. At filmen selv bidro til å trekke frem noen av nyansene i sakene den diskuterer. Da kunne seerne fått et mer nyansert, helhetlig bilde av saken, og man kunne deretter trukket sine egne slutninger. Slik det blir fremvist, så virker det litt for enkelt og litt for forutinntatt.
Dette inntrykket støttes også av måten Israel og Palestina konflikten blir presentert i filmen. Schei har intervjuet flere palestinere og israelere som støtter den palestinske saken, men igjen så mangler nyansene. Man mangler et intervju eller opptak fra personer som gir argumentene for sin side av saken. Man kunne til og med sluppet unna med at mer nøytrale eller objektive kilder gir sin tolkning av saken.
Istedenfor blir det framstilt som en veldig ensidig tolkning av hva som skjer i konflikten per dags dato. Den manglende nyanseringen blir kanskje enda litt mer merkbar på grunn av den pågående krigen Israel fører på Gazastripen. Krigen begynte etter at filmen var ferdig, men den påvirker selvfølgelig hvordan man ser filmen.
Krigen betyr også at filmen kommer til å skape bølger. Den treffer en nerve som kommer til å skape debatt blant de som ser den. Det som er spesielt viktig med en sånn film er at man tar seg tid til å se den selv. Ikke la andres politiske tolkninger påvirke hvordan du ser det som blir presentert. Filmen presenterer kun en versjon av hva som skjer i versjon. Det er opp til seeren selv hvorvidt de stoler på denne versjonen eller ikke
Konklusjon:
Praying for Armageddon er en uendelig fascinerende og dagsaktuell film. Man får innblikk i flere religiøse grupperinger i det amerikanske samfunnet som tror at dommedagen er nær. Gjennom både intervjuer og opptak så klarer regissør Tonje Hessen Schei å skape et engasjerende narrativ som fester seg hos seerne. En svakhet er derimot at filmen fremstår ensidig og unyansert. Til tross for det så er dette en viktig film som treffer en nerve.
