«I got this sneakin’ suspicion that we are not giving the people what they want…» – Joaquin Phoenix

Dette er et direkte sitat fra The Joker… eller er det Arthur Fleck? … The Clown Prince of Crime er nemlig ikke lengre en karakter i denne oppfølgeren, men en bevegelse, og det sitter ikke så godt med fansen av den første filmen, som for øvrig tjente over ONE… BILLION… DOLLARS… (Prøv å si den setningen igjen, med Dr. Evil-stemme…)
Du har alltid blodfansen som forventer én ting fra en oppfølger, men så får de altså noe HELT annet, og dette er tydeligvis nok til å gjøre folk veldig sinte på nettet. Trump-supporterne hadde stormingen av den amerikanske kongressen den 6. januar 2021, og Joker-fansen har nå disse (få) ukene «Joker: Folie à Deux» går på kino … Likheten er veldig skremmende, da de begge forsvarer og hyller en skurk som har alt for mye sminke i ansiktet …
For de som ennå ikke har forstått det, så er altså filmen «Joker: Folie à Deux» ekstremt splittende, akkurat som Joker sin personlighet … Bare tittelen er nok til å provosere folk flest. («Folie à Deux» er fransk og kan oversettes til «Galskap for to».) Hva den fjerde The Matrix-filmen prøvde å formidle, har «Folie à Deux» virkelig lyktes med, selv om den ender til slutt opp som en meget kostbar «art movie», med en sinnsyk dyr punchline, fordi det å bruke over 200 millioner dollar for å få en film til å kræsje…
Vel … Det blir vel ikke mer Joker enn det …

«Joker: Folie à Deux» er ikke en film. Dette er kunst som bare tilfeldigvis bruker film som sitt medium, og kinoer verden over har nå gjort sine saler tilgjengelig for folk til å reagere i sjokk og vantro.
Her er årsaken:
1: Denne filmen absolutt nekter å levere det du forventer, og publikum har talt: De virkelig hater denne filmen. Men til alle dere som forakter denne filmen så mye. Hva forventet dere egentlig av en Joker-oppfølger?
2: Regissør Todd Phillips hadde «final cut», så ingen i filmselskapet kunne stoppe hans kontroversielle visjon. Phillips og Phoenix tjente forøvrig 20 millioner dollar hver (!) og Lady Gaga fikk 12. Denne filmen kostet altså 200 millioner dollar å lage, så over 50 millioner gikk direkte til Phillips, Phoenix og Gaga, før de i det hele begynte å spille inn filmen.
De lo nok hele veien til banken, med klovnesminke på.
I etterpåklokskapens tegn, så er det ingen tvil om at Warner Brothers var alt for skråsikker på regissør Todd Phillips, etter han sørget for at den første Joker-filmen tjente over én milliard dollar. En film de kun brukte 50 millioner dollar på å lage. Han fikk derfor «carte blanche» (et annet fransk uttrykk) til oppfølgeren, altså, en blank sjekk. Så sikre var de på sin investering at filmen ikke ble en gang vist til et test-publikum, som nesten er uhørt i 2024. Ingen smart avgjørelse, fordi etter bare fire uker på kino, så har filmen tjent inn kun 192 millioner. Altså, mindre enn hva den kostet å lage, og da er ikke de ekstra 200 millioner dollar i promotering regnet med. Så for å gå i null må denne oppfølgeren tjene 200 millioner dollar til. Det er nå for sent. Dette er en historisk Hollywood-flopp…
Tenk litt på dette: Mannen som sto bak Hangover-filmene, skulle i 2019 få lage en Scorsese-ish versjon av The Joker, med å tyvlåne elementer av kultfilmer som «Taxi Driver» og «The King of Comedy». Etter at «Avengers: Endgame» kom ut det samme året, så var nok folk flest klar for en litt mer jordnær tegneseriefilm, og det var akkurat det vi fikk med den første Joker-filmen. Definitivt et frisk pust, som resulterte i at Joaquin Phoenix endte opp med å vinne en Oscar, og Hildur Guðnadóttir vant for Best Original Score. Filmen vant til og med The Golden Lion på Venice Film Festival.
Den første Joker-filmen handlet om en fattig, ensom, mentalt ustabil og misbrukt mann, som helt manisk ønsker å bli sett. Det samfunnet vi lever i ignorerer ofte slike karakterer, fordi de får oss til å føle oss ukomfortable. Gotham City derimot gjorde ham til en martyr, som indirekte drepte foreldrene til Bruce Wayne. Publikum i kinosaler verden over absolutt elsket denne tolkningen, og spesielt den scenen hvor Joker får folket på sin side, og hyller ham … (Selv om dette egentlig er lavpunktet i filmen.)
Publikum endte opp med å bli like gal som The Joker.
The Joker ble et symbol på arbeiderklassen, fordi Arthur Fleck blir i denne historien ignorert av sin angivelige far – milliardæren Thomas Wayne, og av de som har ansvaret for hans mentale helse. Han blir en psykopat som dreper de som mobber ham fordi de vekker opp hans mange barndomstraumer, og de fleste seerne identifiserte ham som protagonisten. Folk i filmen (og i det virkelige liv) begynte offentlig å feire hans mange drap, og de kledde seg ut som The Joker, som en hyllest.
Jeg tviler sterkt på at regissør Todd Phillips og skuespiller Joaquin Phoenix klarte å forutse at deres lille lavbudsjett klovnefilm ville ta av på denne bekymringsfulle måten. Dette kan kun skje i den tiden vi lever i nå, hvor alle har fått sitt eget talerør. Phillips ble nok ganske skremt av å se alle de som feiret voldscenene i den første filmen via sosial media og uhyggelige memes.

… så han gjorde noe utrolig dristig …
Han lagde en oppfølger som var designet til å gjøre SKAM over den første Joker-filmen… og med det bevisst provosere 99 % av dem i kinosalen. «Joker: Folie à Deux» er bokstavelig talt en fordømmelse av hans første film! Hvis ikke DET er modig kunst, så vet ikke jeg!
Jeg elsker forøvrig også den første Joker-filmen, fordi det er en unik comic book-film som klarer å bruke kildematerialet til å si noe om den verden vi lever i. Den første filmen var ikke bare en cash grab. Den hadde virkelig noe på hjertet.
I oppfølgeren blir Arthur derimot portrettert på en mye mer human måte. Han er ikke lederen av en bevegelse. Han er en trist person som prøver å bli bedre. Vi kan alle relatere til den personen, fordi han er oss. Disse to filmene har altså en beskjed: I den første filmen strever han etter å bli sett, og i den andre så jobber han med konsekvensene av å bli sett. Harley Quinn ser ut som hans flotte sidekick/kjæreste, men det er faktisk HUN som er antagonisten!
Harley Quinn er en kombinasjon av de bøllene som var slem mot Arthur i barndommen pluss alle de som heiet på han i slutten av den første filmen. Harley ble nemlig forelsket i en TV-versjon av The Joker, og hun bryr seg ikke om hvem han egentlig er. Dette er altså en veldig kontroversiell re-fantasi av karakteren Harley Quinn.
Arthur har musikk inni seg allerede i den første filmen. Det er derfor han gjør en rekke merkelige dansebevegelser gjennom hele historien. Han hører musikk i sitt hode. De fleste låtene i oppfølgeren fungerer overraskende godt, fordi Phoenix og Gaga synger med de stemmene som deres karakterer har. Her er det formidlingen av teksten som er det aller viktigste, ikke om det låter vakkert eller ikke. Når Arthur synger, synger han om Harley. Han er forelsket. Men når Harley synger, synger hun kun om seg selv. Hun er en narsissist som bruker endorfinene i musikken til å manipulere Arthur.
Folk hater såklart slutten av denne filmen, da vi ser at Arthur blir drept. Mens den falske versjonen av Arthur – altså, The Joker, lever videre. Dette er jo ikke noe nytt under solen. Dette er jo slik vårt samfunn alltid har fungert… Folk dør, men deres historier lever videre.
«When the legend becomes fact, print the legend.» – Sitat fra «Mannen som skjøt Liberty Valance»
Noen vil kanskje si at filmen er en musikal som hater at den er en musikal, og at det er en comic book-film som ikke vil være en comic book-film. «Elseworld-stories» bruker ofte å håne originalmaterialet, eller enda verre, ikke forstå den. Fans av Harley og ikke minst, Paul Dini, han som skapte henne, vil garantert føle at dette er meget respektløst, fordi alt hun opprinnelig sto for er nå kastet ut av vinduet. Dette minner mer om Amber Heard enn Harley Quinn. (!)

Harley Quinn har blitt misbrukt av Joker-bevegelsen. Hun er en bortskjemt, rik jente, som er en del av den samme eliten som ignorerte Arthur i den første filmen. Den første gangen de kysser, er det foran en filmprosjektor i fengslet. De står altså foran noe som viser en illusjon. Arthur Fleck er bare en showmann. En svak, syk fyr, som prosjekterer The Joker. Han vet ikke en gang hvordan eller når han skal le. Hun tar så etter hvert avstand fra ham, og ender opp selv å bli The Joker – i alle fall en billig cosplay-versjon.
Vi må huske på at The Joker i den første filmen var heller ikke den ekte Joker. Phillips tok bare elementer av karakterens historie fra 1940, for så å fortelle en helt annen. Phoenix sin karakter er derimot den personen som inspirerer andre til å bli The Joker senere, og kanskje vi til og med ser han, helt i slutten av denne filmen. Dette handler om et sosialt kollaps som ikke bare viser oss hvordan Joker ble til, men også hvordan Gotham City starter et opprør, som igjen krever at Batman på sikt må skapes.
“Knock, knock. Who’s there? Arthur Fleck… Arthur Fleck who?” – Arthur Fleck
Sannheten er at blodfansen av den første Joker-filmen tolket filmens hovedbeskjed feil… De omfavnet anarki, kaos og vold, og ikke minst, hvordan vi forholder oss til berømte mennesker. I oppfølgeren så lover Arthur Fleck oss et stort show under hans «final day in court», så vi forventer et kjempeklimaks av en fargerik Hollywood-scene. Nå skal han endelig gi kinopublikummet det vi vil ha, og vi er trent opp til å forvente en helt crazy-fantastisk scene, som vil gi nok rus til juryen til at de vil ende opp med å sette han fri fra fengselet/asylumet.
Men Arthur gjør det motsatte. Han innrømmer at han ikke er The Joker. Han klarer ikke lengre å være den fiksjonelle personen som folk vil at han skal være. The Joker er ikke en person. Joker er en idè. Han er en bevegelse av korrupsjon og et samfunn full av psykotisk ondskap. På slutten av filmen så har Arthur «a complete fall from grace», så alle forlater han når han ikke klarer å levere det publikum vil ha – og vi ser nå, i den virkelige verden, at det samme skjer i kinosalene. Vi er nå de fengselsvaktene som mishandler Arthur… både fysisk, psykisk, og seksuelt…
«All we have is the fantasy, and you gave up. We are not going anywhere.» – Harley Quinn
«Joker: Folie à Deux» er en kommentar på berømmelsens pris. Regissøren prøver på en uventet kunstnerisk måte å håndtere sitt eget sjokk over hvor stor suksess den første filmen ble, og spesielt publikum sin usunne fascinasjon av å idolisere The Joker, ved å misforstå den beskjeden han ville få frem. Denne mannen er ikke et forbilde, og nå skal det jeg skapte – ødelegges. Dette går såklart over hodet på 99 % av publikum, men om noen år, når flere slike kronikker blir skrevet, så vil folk begynne å forstå at dette er århundrets beste kultfilm, fordi regissøren prøver helt bevisst å provosere de som elsket den første filmen han laget.

Det er ikke bare Arthur Fleck som er på tiltalebenken i denne filmen. Regissøren er selv «on trial» for hva han skapte. Til og med vi i kinosalen er «on trial»… Vi går alle sammen gjennom et avhør om hvorfor den første filmen ble så populær. Vi er ikke forsvarsadvokatene, vi er de tiltalte. Arthur Fleck ender opp med å beklage sine handlinger… Kanskje vi må gjøre det samme?
Alt er filmet i IMAX. Det ser så vakkert ut. Skuespillerne leverer varene så det holder. Musikken er nok en gang fantastisk, men likevel så hater absolutt alle denne oppfølgeren. Er denne oppfølgeren «a slap in the face» til alle de som likte den første filmen? Egentlig ikke. Den første filmen handler i bunn og grunn om mental helse, og mangelen på kunnskap i vårt samfunn har om dette sårbare temaet. Veldig mange elsket den første filmen, men av helt feil grunner. De skjønte ikke den politiske beskjeden. De likte bare den delen av filmen som viste sinne og frustrasjon. Det er skremmende mange som faktisk likte at Robert De Niro’s karakter Murray Franklin ble skutt i hodet på direktesendt TV. (!) Man kan trygt si at Todd Phillips stolte alt for mye på publikum, til at de ville forstå det budskapet han ville få frem. Og siden de ikke gjorde det, tenkte han «Fuck it! … I’m gonna make a sequel… and show them…» Phillips er definitivt han som ler sist.
Både «Deadpool & Wolverine» og «Joker: Folie à Deux» omhandler heltetilberedelse. Førstnevnte som var en megasuksess på kino tidligere i 2024 handler om hvordan alle elsket «Logan». Filmene er altså ekstremt meta på hver sin måte, da de begge ser tilbake på en elsket historie og hyller det nå som populærkunst. Den siste Joker-filmen derimot er bare depressiv, fordi hvis du heier på The Joker, så får du vite i oppfølgeren av The Joker ikke er ekte, og hvis du heier på kjærlighetshistorien mellom Joker og Harley Quinn, får vi vite at hun bare manipulerer han for å selv føle seg bedre. Dette er anti-Deadpool & Wolverine, fordi Joker går ut av sin vei for å ikke gi NOE fan service. Den bryr seg ikke om hva du tenker, og jeg tror ikke en gang at skaperen bak filmen i det hele tatt VIL ha dine penger.
Så med fare for å repetere meg selv: Det å bruke over 200+ millioner dollar for å få en film til å floppe med vilje. Det blir ikke mer Joker enn det.
«Joker: Folie à Deux» ER et moderne mesterverk… Jeg har rett, og alle dere andre tar feil.
Petter Aagaard
Skribent og musiker
LES OGSÅ: