Å være Star Wars-fan i en alder av 47 er som å gå rundt med et gammelt arr du både er stolt av og litt øm for. Det er et livslangt forhold, bygget på barndommens magi, lasersverd i plastikk, VHS-kassetter som er utslitt, og følelsen av at universet var større enn hverdagen.
Den første gangen traff det deg rett i brystet. Du var liten, åpen, og helt mottakelig. Ingenting siden har kunnet gjenskape akkurat den følelsen, og innerst inne så vet du det.
Når de nye Star Wars-filmene oppleves som en del svakere, mer polerte og mindre modige, er skuffelsen såklart ekte. Ikke fordi du nå hater Star Wars, men nettopp fordi du elsker det. Det gjør nemlig vondt å se noe som formet fantasien din som barn, nå famler etter identiteten sin, når du er voksen.
Men her kommer lojaliteten inn. For dette er ikke et forhold man bare forlater.
Dette ligner nemlig mye på å være en trofast fotballsupporter. La meg forklare: Laget ditt taper, spiller dårlig fotball, bytter trenere for ofte og tar rare valg i overgangsvinduet… men likevel så møter du opp. Du tar på skjerfet. Du forsvarer laget i diskusjoner, samtidig som du kritiserer det høylytt… Ikke av hat, men av håp… et nytt håp… (so to speak)
Fordi du vet hva laget kan være. Du har nemlig sett intergalaktisk storhet før.
Slik er det altså også med Star Wars. Du kommer aldri til å svikte det, fordi det sviktet aldri deg da du var liten. Så i stedet for å rase på nettet, velger du heller å sitte to–tre timer i Star Wars-podcasten «Yoda, Neida, Så…», skrive en kronikk i Kinomagasinet, å analyserer plott, karaktervalg og kreative beslutninger… Du dissekerer, diskuterer, leter etter årsaker.
Fordi hva gikk galt? Hvor mistet Star Wars sjelen? Og aller viktigst: Hvordan kan det bli bedre neste gang?
Dette handler altså ikke om blind entusiasme, men om håp om en ny storhetstid. Fordi EN dag kan det komme et øyeblikk som minner oss om den første gnisten… Ikke helt lik, men ekte nok.
Til syvende og sist må man være ærlig med seg selv: Star Wars er som heroin. Det vil aldri bli like bra som første gang. Og det er helt greit… Å akseptere det er ikke å gi opp, men det er å elske noe modent, med både minner, skuffelser og et evig håp om at magien kan glimte til én gang til.
Petter Aagaard