Når Victor Fielding (Leslie Odom Jr.) mister sin høygravide kone på ferie blir han alenefar for sin eneste datter Angela (Lidya Jewett). En dag forsvinner datteren og venninnen Katherine (Olivia O’Neill) sporløst i skogen etter skolen.
De returnerer tre dager senere uten noe som helst minne om hva som har skjedd eller hvor lenge de har vært borte. Victor aner «ugler i mosen» og oppsøker Chris MacNeil (Ellen Burstyn), som er totalt endret etter hva som skjedde med hennes datter for 50 år siden.
The Exorcist: Believer er regissert av David Gordon Green som mildt sagt har vært veldig opptatt de siste fem årene. Han har stått for den nyeste Halloween–trilogien (2018-2023) som følger opp handlingen til originalfilmen hele 40 år etter originalen.
Nå er han her med en ny «requel» eller en «reboot-sequel» som de så klønete kalles på fagspråket. Såkalte forløpere eller «prequels» til originalfilmene har vært populære i flere tiår og den siste forløperen vi fikk var faktisk Saw X (2023) i forrige uke.
David Gordon Green populariserte kanskje «requels», men har selv egentlig kun skutt «gullfuglen» en gang med Halloween (2018). Noe som ikke akkurat gav meg den største tilliten til dette nye trilogiprosjektet.
Etter å ha sittet rundt 1 time og 45 minutter i kinosalen er jeg egentlig ganske skuffet, selv om jeg heller ikke er overrasket. Det å lage en oppfølger 50 år etter originalen er absolutt ingen enkel oppgave, men når du velger blant en av tidenes mest ikoniske filmer å lage en slik oppfølger til blir oppgaven omtrent umulig.
The Exorcist (1973) er en film praktisk talt alle vet om selv om de aldri har sett den selv. Å lage en oppfølger er rett og slett som «å hoppe etter Wirkola».
Filmen åpner med en sekvens satt til Haiti. På under et kvarter greier filmskaperne å surne førsteinntrykket mitt med digitale effekter tatt rett ut av et PS2-spill. Jeg begynner rett og slett å undre på om effektbudsjettet er såpass lite at det ikke var mulig å komponere noen gode effekter som kun skulle ha noen få sekunder med skjermtid. Dette er jo effekter som skal forsterke en traumatisk opplevelse for Victor, men når effektene er såpass lite realistiske og «effektive» tas jeg rett ut av filmen og den følelsesmessige tilknytningen jeg hadde til karakterene. Nå må den følelsesmessige nerven bygges opp på nytt og det greier dessverre ikke The Exorcist: Believer å få til. Det var dette vi fikk. En halvstekt introduksjon på 15 minutter.
Det som jobber aller mest mot The Exorcist: Believer er i bunn og grunn manuset. Det er som å se på en sjonglør som ikke kan sjonglere. Det er så mange historietråder som er underutviklet. Katherine sin familie vet jeg fortsatt ikke noen ting om selv etter å ha sett hele filmen! For alt jeg vet er foreldrene hennes kannibaler på kveldstid og lærere på dagtid. Jeg må innbille meg ting og bare forestille meg at jeg i det hele tatt bryr meg om mennesker jeg ikke har noen kjennskap til eller kunnskap om.
Skuespillet oppleves noe flatt over hele linja. Du skulle kanskje tro at Victor ville vært litt mer fortvilet over at datteren hans er besatt av en demon, men han tar det meste med knusende ro. Faktisk fremstår han som den mest tilbakelente og rolige personen i hele nabolaget. Familien til Katherine går jo helt av hengslene når datteren forsvinner. Dette er jo selvfølgelig fullt forståelig, men det er nesten som om det ikke er noe kraft bak opptredenen til hverken dem eller noen av de andre skuespillerne. Det hender at ting går totalt av hengslene, men heller ikke da er det noe særlig fornøyelig. Mye av det kan nok skyldes manuset, men det virker heller ikke som om noen av skuespillerne vil være der. Nærmest som om all livsgnisten har totalt forsvunnet og den eneste grunnen til at de er på sett er lønningsdagen etter filmingen er over.
Istedenfor å gi The Exorcist-serien et friskt nytt tillegg bestemmer The Exorcist: Believer seg for å heller surfe på nostalgibølgen stappfulle av trøtte skrekkfilmklisjeer og bortkastede gjesteopptredener.
Chris MacNeil (Ellen Burstyn) er en unødvendig «attpåklatt». Det er åpenbart at dette er en gjesteopptreden. Rollen hennes er såpass liten at jeg tror den kunne blitt nærmest helt kuttet vekk uten at det hadde hatt noen som helst stor innvirkning på historien.
The Exorcist: Believer er stappet full av kjappe grøss som kun er designet for å få deg til å hoppe i setet. Dette er billige skrekkfilmtriks som har eksistert nesten så lenge sjangeren har eksistert. Slike triks fenger ikke meg like godt, og når man har opplevd såpass mange av dem opp gjennom årene ser man dem komme, spesielt i slike Hollywood produksjoner som denne. Filmer som dette går rett og slett i glemmeboka og kan ikke omtales som stort annet enn et forbigående vindkast.
Det mest positive med denne filmen er at den er kompetent produsert, men det er jo tross alt å forvente i en film som dette fra et såpass stort studio som Universal. Lydmiksen er angivelig i Dolby Atmos, om det er tilfelle så føles miksen veldig fortung og lite dynamisk. Det er lite som skjer på siden og bak, noe som ikke akkurat gjør at hårene reiser seg så høyt som de burde på en film som dette.
