Den da relativt uerfarne regissøren Michael Cimino leverte en av de beste refleksjonene om de psykiske og fysiske skadene for mennesker som har gjennomgått krigens vesen.
Hjortejegeren (The Deer Hunter) handler om kompisene Michael (Robert de Niro), Nick (Christopher Walken), og Steven (John Savage) som blir sendt for å tjenestegjøre i Vietnam. Manuset til Deric Washburn deler handlingen i tre.
Den første delen fokuserer på tiden før guttene blir sendt til Vietnam. Man blir kjent med karakterene på et følelsesmessig nivå, og ser hva de har å tape på å bli sendt til krig.
Den andre delen fokuserer på opplevelsene under krigen. Guttene blir tatt som krigsfanger, og gjennomgår brutal tortur. Publikum ser dem bli fysisk og psykisk nedbrutt av det de opplever. Publikum lider med dem mens de blir tvunget til å spille russisk rulett med andre fanger. Scenene er brutale, intense og umulig å glemme.
Den tredje delen detaljerer hvordan det er å komme tilbake til USA etter krigen. Man ser hvordan opplevelsene under krigen påvirker dem på forskjellige måter. Fordi man vet hvordan de var før krigen, så blir kontrasten for hvordan de oppfører seg etter krigen enda tydeligere.
Denne tredelingen gir derfor seerne et detaljert innblikk i opplevelsene til Michael, Nick og Steven. Kombinasjonen av et fantastisk manus, solid regi, og karrieredefinerende prestasjoner fra de Robert De Niro, Christopher Walken, John Cazale og flere gjør at filmen går dypt inn på nervene til seerne.
Filmen vakte stor oppsikt i USA da den hadde førpremiere i desember 1978. Noen Vietnamveteraner mente filmens fokus på russisk rulett som en form for tortur, mens guttene var i fangenskap, feilrepresenterte hva krigsfangene faktisk opplevde. Andre krigsveteraner hyllet derimot filmens fokus på de psykologiske konsekvensene av krig. Andre reagerte med avsky for måten vietnameserne ble representert i filmen.
Filmstudioet Universal Pictures var lenge usikre på hvordan de skulle selge et så sørgmodig tema til den gjennomsnittlige personen på gata. De endte med å la filmen få en begrenset kinovisning i New York og Los Angeles desember 1978 for å skape oppmerksomhet før prisutdelingene året etter. Taktikken fungerte siden filmen ble nominert til ni Oscar.
Studioet ga deretter filmen en landsdekkende premiere i februar 1979. Filmen fikk Norgespremiere april 1979.
Filmen vant fem Oscar, deriblant «Beste film», «Beste mannlige birolle» for Christopher Walken, og beste regissør for Michael Cimino. Den omsatte for over 50 millioner amerikanske dollar på verdensbasis mot et budsjett på 15 millioner. Filmens kritiske og kommersielle suksess etablerte en ny utgivelsesstrategi som har blitt kopiert siden. Filmen er også et av de første eksemplene på «Oscar-bait», en betegnelse gitt til filmer som i hovedsak ønsker oppmerksomhet før de prestisjetunge prisutdelingene hvert år.
Cimino gjorde et poeng ut av at alt skulle virke så ekte som mulig. Det er derfor scenene fra Vietnam er filmet på lokasjon i Thailand. Det er også derfor skuespillerne faktisk gjennomgikk deler av det karakterene måtte gjennom. Robert De Niro ble eksempelvis faktisk spyttet i ansiktet av Christopher Walken, Walken ble slått i ansiktet av en statist, og John Savage var plassert i et bur sammen med rotter. Robert De Niro plasserte også en ekte kule i revolveren i en russisk rulett scene senere i filmen. Dette er mindre trekk som bidrar til den brutalt autentiske opplevelsen man får av å se filmen.
Hjortejegeren har sementert seg som en av de viktigste krigsfilmene gjennom historien. Den satte søkelys på krigens psykologiske påkjenning på mennesker. Historien om de tre fabrikkarbeiderne som blir sendt til Vietnam fortsetter å sjokkere seere, og vil fortsette å kapre publikums oppmerksomhet i tiårene som kommer.
Opptur ble en gigantisk nedtur
Den amerikanske regissøren Michael Antonio Cimino, som også var manusforfatter og produsent, fikk en karriere helt utenom det vanlige.
Han ble født 3. februar 1939 i New York City, og ble uteksaminert fra Yale University i 1963. Italienskættede Cimino startet sin karriere innen reklamefilm, og flyttet til Los Angeles for å begi seg ut på reisen som manusforfatter i 1971.
Etter suksessen med manuset til Thunderbolt and Lightfoot (1974), med selveste Clint Eastwood i hovedrollen, fikk han prøvd seg som regissør, produsent og manusforfatter med kassasuksessen The Deer Hunter (Hjortejegeren).
Michael Cimino regisserte hele åtte filmer, og siste helaftens spillefilm med tittelen The Sunchaser kom i 1996. Han aller siste verk som regissør gjorde han sammen med 35 andre i samproduksjonen Chacun son cinéma ou Ce petit coup au coeur quand la lumière s’éteint et que le film commence (oversatt: Alle har sin egen kino eller Det lille magiske øyeblikket når lyset slukkes og filmen begynner. ) fra 2007. Ingen av hans filmer kunne dog måle seg med suksessen til The Deer Hunter.
Krigsfilmen The Deer Hunter gjorde Cimino til folkehelt og ble kalt en genistrek, og var nok eneste grunn til at han ble engasjert som regissør for westernfilmen Heaven’s Gate fra 1980.
Filmen ødela karrieren hans og blir ansett som et av de største tapsprosjektene noensinne. Den kostet til slutt produksjonsselskapet United Artists cirka 44 millioner dollar med et budsjett som i utgangspunktet var satt til 11,5 millioner dollar. Dette resulterte nesten i selskapets fall.
I 1984 ble han tilbudt regissørrollen i musikkfilmen Footloose, som han ledet i fire måneder. I denne prosessen var han meget krevende og han så for seg at filmen ville bli en musikk-komedie inspirert av The Grapes of Wrath (1940). Paramount fikk kalde føtter, og de følte at de hadde nok et Heaven’s Gate-prosjekt i sine hender. Cimino ble da sparket som regissør og de brakte inn Herbert Ross i stedet. Michael Cimino ble 77 år gammel. Han ble funnet død i sitt hjem i Los Angeles lørdag 2. juli 2016. Skuespiller Robert de Niro uttalte etter at regissøren døde dette til Variety: «Jeg vil alltid huske arbeidet vi gjorde sammen. Han vil bli dypt savnet.»
TEKST: FREDRIK OLSEN HAGSTRØM
