Laurel and Hardy. Flip i Flap. Gøg og Gokke. Stanlio en Ollie.
Komikerparet hadde mange festlige navn på tvers av landegrensene, men for oss har de vært Helan og Halvan siden start.
For 100 år siden var komediene gjerne sentrert rundt fysiske og overdrevne handlinger, bedre kjent som slapstick. Det slo veldig godt an blant publikum og ble videreført til 1920-tallet med større stjerner, større produksjoner og lengre spilletid. Chaplins ansikt fylte nesten hele plakaten til filmene han var med i, for filmstjerner var noe vi begynte å se flere og flere av. Det ble gjerne penger i kassa når det både var komedier (en sjanger publikummet likte) og en populær skuespiller.
Engelskmannen Stan Laurel (Halvan) og den amerikanske Oliver Hardy (Helan) hadde jobbet hver for seg i smale komedier før de ble et team. Deres første film var The Lucky Dog (1921), men her spilte de uavhengig av hverandre. Produsent Hal Roach så noe mellom linjene i de to skuespillerne og valgte å sette de sammen i en film. Hal Roach kom tidlig ute på banen med komediene da han startet sin karriere som en statist i stumfilmene i 1912 og i 1915 produserte han kortfilmer med den erverdige Harold Lloyd i hovedrollen.
The Second Hundred Years (1927) ble deres første offisielle film som komikerduo. I filmen er de to fengselsfugler som graver en tunnel ut av fengselet, men av en feiltakelse graver rett inn i kontoret til fengselsdirektøren. Det festlige ved den kombinasjonen av karakterer var at Halvan ble den lave og spinkle i forhold til den høye og tykke Helan, som forsterket humoren i de fysiske scenene som utfoldet seg på lerretet. Slapstick gjør seg veldig godt i stumfilmer, og her var de to perfekte.
De fikk prøvd seg fram i en rekke kortfilmer før de fikk internasjonal anerkjennelse.
I motsetning til andre stumfilmkomikere, som slet med å overføre humoren sin til lydfilmen, var Helan og Halvan to som greide seg utmerket i det nye formatet.
De gjorde det såpass godt i lydfilmformatet at de til og med lærte seg sine replikker på spansk, så filmen kunne distribueres der i normal tale.
Helan og Halvan var elsket verden over.
De vant verdens første Oscar-statuett for beste kortfilm (The Music Box) fra 1932, hvor de skal forsøke å flytte et piano opp en trapp. Den, samt Big Business og Sons of the Desert, har blitt lagt inn i USAs nasjonale filmarkiv for deres kulturelle, estetiske og historiske viktighet. Andre filmer har fått en litt annen arv, slik som den suksessfulle Babes in Toyland (1934) som regnes som en høsttakkefest-/julefilm i USA og har blitt vist på TV i mange år.
Helan og Halvan laget over 100 filmer som en duo, men de var sjeldent alene. Det trengs gjerne en konflikt i de humoristiske situasjonene som oppstår. Det kan være en dame som de sloss for, hvor en part ødelegger sjansene for den andre. En av deres første kortfilmer har Halvan på seg kilt og Helan prøver febrilsk å dra på ham bukser. Kast gjerne inn en ekstern antagonist i bildet, så har man en festlig affære. Filmenes antagonist ble ofte spilt av James Finlayson –blant annet i en av deres største suksesser: Way Out West (1937). Finlayson var kjent for sitt karakteristiske «D’oh»-uttrykk, noe et moderne publikum gjerne forbinder med Homer Simpson istedenfor. (Inspirasjonen kom fra Helan og Halvan-filmene). Det var en lang karriere som ble avsluttet med den fransk-produserte Atoll K (1950).
Deres karriere var over på 50-tallet, men arven har levd videre. Flere komikere har beskrevet dem som inspirasjonskilder. På 60-tallet stod Hanna-Barbera bak en animert TV-serie om Helan og Halvan, mens tegneserien om de to komikerne ble utgitt i 24 år her i Norge. Det sier litt om inspirasjonen de har hatt nå som vi får en biografifilm om dem så lang tid etter at de har vært i nyhetsbildet.
Les anmeldelsen av filmen her:
https://kinomagasinet.no/artikkel/anmeldelse-helan-halvan/
