«Grand Prix – Poten på pedalen»: Full gass på små hjul – men motoren fusker

Har du lyst å oppleve en blanding av animasjonsfilmene Madagascar, Zootopia og – så klart – Biler, men som ikke når opp til den samme originaliteten som de amerikanske forbildene? Look no further. Tyskland har laget filmen for deg.

«Grand Prix – Poten på pedalen» føles nemlig som en ganske svak kopi, men den har likevel enkelte øyeblikk som får deg til å trekke litt på smilebåndet.

Historien følger Edda, en liten mus med store racerbilambisjoner. Faren strever med økonomien i familieparken, og når Edda ved et (ganske banalt) uhell skader stjerneskjøreren Ed, griper hun sjansen til selv å sette seg bak rattet. Målet er klart: vinne premiepengene og redde parken fra nedleggelse.

Problemet er at filmen aldri tar seg tid til å bygge noe spenning eller karakterdybde, fordi alt går rett på autopilot. De fargerike dyrene, de raske bilene, og manuset føles mer som et reklameinnslag for Europa-Park enn en fullverdig historie.

Vi får altså oppleve 4 løp på tvers av Europa, men banene mangler helt den kulturelle sjarmen de kunne hatt. De føles i stedet som flate videospillnivåer med gimmicker som glatte veier og gigantiske snøballer, uten Super Mario Kart sin humor og lekne oppfinnsomhet.

På plussiden er animasjonen overraskende solid til å være en tysk produksjon, og de norske stemmene gir et visst glimt av personlighet. Men humoren er forutsigbar, og plottet er så lettvekts at det blåser bort i første sving.

Jeg tok forøvrig med min åtte år gamle sønn på pressevisningen, og han landet – som meg – på en stabil terningkast 3. Vi konkluderte med at det var omtrent som å vinne bronse i et løp der det bare er tre biler.

Terningkast: 3 (med godviljen skrudd opp).

Konklusjon: For barn kan dette være helt grei underholdning, men voksne vil raskt merke at dette er mer maskotshow enn ekte filmkunst.