«Flåklypa – Fra Paris til pyramidene»: Gammel motor, nye vitser

Flåklypa trår gassen inn, men spinner litt …

Bli med på et energisk og på mange måter sjarmerende gjensyn med Solan, Ludvig og Reodor, der Il Tempo Gigante (Mk 2) rulles ut på veien.

Denne gangen i et heseblesende rally fra Paris til pyramidene. Historien er enkel å følge, tempoet er høyt, og filmen leverer rikelig med fargerik action som treffer målgruppen godt. For de yngste er dette en lett tilgjengelig inngang til Flåklypa-universet, med klare konflikter og mye bevegelse.

Humoren er imidlertid ujevn. Noen av de moderniserte vitsene fungerer fint og gir oppriktig latter, mens andre føles påklistret, masete eller unødvendig overtydelige.

Det er som om filmen til tider prøver litt for hardt å være «moderne», på bekostning av den lune, stillferdige humoren som gjorde originalen fra 1975 tidløs.

Likevel er det øyeblikk her som treffer godt, særlig når samspillet mellom figurene får puste.

Stemmeskuespillet er solid, og det merkes at ensemblet har det gøy. Visuelt er filmen gjennomarbeidet og detaljrik, og reisen ut i den store verden gir rom for kreative miljøer og situasjoner som holder interessen oppe.

Samtidig er det umulig å komme utenom at filmen aldri når opp til «Flåklypa Grand Prix», men det er kanskje også en urimelig målestokk.

Hjemme hos undertegnede er det tradisjon å se originalfilmen i romjulen sammen med min nå åtte år gamle sønn, en tradisjon han elsker. Det skal også sies at han elsker denne nye filmen (ja, jeg tok han med på pressevisningen), selv om jeg selv lander på en litt kjedelig firer.

Og kanskje er det nettopp poenget: Det er bedre å ha en ny Flåklypa-film enn å ikke ha det. Kanskje vil den rekruttere nye fans som senere oppdager, og forelsker seg i originalen fra 1975.

Summen blir en trygg, underholdende og tidvis sjarmerende familiefilm som hedrer arven, uten helt å forvalte den perfekt.