2025 ble et uforglemmelig filmår der kreativt mot og unike auteur-visioner tok rampelyset. Her smeltet den intime kunstfilmen fint sammen med eksplosive sjangerbomber, som tilsammen ga en kinoopplevelse utenom det vanlige.
Etter å ha brukt utallige mandager og tirsdager i kinosalen på pressevisninger, har jeg nå satt sammen en topp 10-liste (+ 12 til) over de filmene som virkelig har gjort inntrykk og satt dype spor i minnet!
10 – Companion
Regi: Drew Hancock
Companion er en elegant, urovekkende og sexy sci-fi-thriller som sniker seg inn under huden før du helt skjønner hvor den vil. Drew Hancock balanserer teknologi og følelser med en imponerende presisjon. En kjølig, men svært menneskelig film som vokser i ettertid, og når rulleteksten leverer Samantha Sang-låten «Emotion» (skrevet av Bee Gees) så føler du akkurat det.
9 – Drømmer
Regi: Dag Johan Haugerud
Haugerud leverer nok en lavmælt, intelligent og dypt resonnerende film. «Drømmer» beveger seg sømløst mellom tanker, minner og lengsler. Det er kino som føles som et fortrolig brev til publikum. Du sitter å tenker på filmen lenge etter du har forlatt kinosalen, fordi den er så ekte.
8 – Sinners
Regi: Ryan Coogler
«Sinners» er intens, mørk og ladet med energi fra første bilde. Coogler kombinerer rå sjangerkraft med tematisk tyngde. Resultatet er en film som pulserer av både sinne og stil… og musikken til Ludwig Göranson er terningkast 6.
7 – One Battle After Another
Regi: Paul Thomas Anderson
PTA er tilbake med et ambisiøst, politisk og emosjonelt verk. Filmen føles både episk og personlig på samme tid. En langsomt brennende opplevelse som belønner tålmodighet og engasjement. DiCaprio er kanskje «filmstjernen» i filmen, men her er alle stjerner. Kanskje aller mest Sean Penn.
6 – Berlin, sommeren 1942
Regi: Andreas Dresen
Dresen skaper et nøkternt og dypt gripende bilde av hverdagsliv midt i historisk mørke. Filmen er tilbakeholden, men desto mer knusende. Et sterkt bevis på hvor kraftfull stillferdig historiefortelling kan være. Dette er den filmen jeg har tenkt mest på i 2025, og noen av de siste scenene i filmen forfølger meg den dag i dag.
5 – Sisu: Road to Revenge
Regi: Jalmari Helander
Dette er kompromissløs, adrenalinfylt underholdning med et glimt i øyet. Helander skrur vold, tempo og mytologi til maks. En rendyrket hevnfilm som vet nøyaktig hvorfor publikum elsker den. Mye tull? Såklart, men det er akkurat det vi vil ha.
4 – A Real Pain
Regi: Jesse Eisenberg
Eisenberg imponerer med en film som er like morsom som den er vond. Den utforsker sorg og familie med en ærlighet som treffer rett i mellomgulvet. En liten film med enorm emosjonell slagkraft. Kieran Culkin fortjente virkelig denne Oscar-statuetten.
3 – Affeksjonsverdi
Regi: Joachim Trier
En av årets mest modne og rørende filmer. Affeksjonsverdi handler om relasjoner, minner og det vi klamrer oss til i livet. Stillferdig, presis og fullstendig hjerteskjærende. Jeg lukter Oscar en lang vei.
2 – Weapons
Regi: Zach Cregger
En iskald thriller som bygger frykt gjennom stemning fremfor sjokk. Cregger viser full kontroll over tempo og struktur. Dette er en film som kryper inn i hodet og nekter å slippe taket. En film som får deg til å tenke, enten du vil eller ikke.
1 – Bugonia
Regi: Yorgos Lanthimos
Fullstendig grenseløs, absurd og briljant. Lanthimos lager en film som utfordrer publikum på alle nivåer. Visuelt, tematisk og emosjonelt. «Bugonia» er 2025s mest unike filmopplevelse, og en umiddelbar moderne klassiker.
Andre sterke filmer fra 2025 som fortjener å nevnes
2025 var altså et absurd rikt filmår. Et av de årene der det føltes umulig å holde tritt, og der kinokalenderen konstant leverte nye overraskelser, så utenfor topp 10-listen finnes det derfor en hel bukett filmer som kanskje ikke nådde helt til topps, men som likevel satte tydelige spor. «Wicked for Good» imponerte med storslått musikalenergi og uventet emosjonell tyngde, mens «Predator: Badlands» ga nytt liv til en sliten franchise med rå action og overraskende atmosfære.
På den mer intime siden fant vi filmer som «Se meg» og «Köln 75», som begge brukte små øyeblikk til å si store ting om identitet og tilhørighet. «The Long Walk» var seig, brutal og fysisk utmattende på den beste måten, mens dokumentaren «Trango» tok oss med til ekstreme høyder, både bokstavelig og emosjonelt. «Bridget Jones: Mad About the Boy» viste at romantiske komedier fortsatt kan være både selvironiske og rørende, mens «Materialists» og «The Roses» dissekerte moderne forhold og ambisjoner med sylskarp dialog.
Til slutt må også «Nürnberg» nevnes, et tungt og alvorlig historisk drama som ga rom for ettertanke og diskusjon. Samlet sett viser disse filmene hvor bred, modig og levende kinokunsten var i 2025, og hvor vanskelig det faktisk var å lage en topp 10 i utgangspunktet. Derfor måtte jeg nevne 10 til…
Og nå… Hvorfor jeg ga «Snehvit» terningkast 5.
Ja, jeg vet at dette er filmen alle elsker å hate. Men uavhengig av det har jeg en viss svakhet for «Snehvit». Den er ujevn, rotete og til tider frustrerende, (med alt for mange karakterer), men den prøver faktisk å gjøre noe nytt med et eventyr vi alle tror vi kjenner. Rachel Zegler synger helt fantastisk, og under all kontroversen ligger det en oppriktig vilje til å fortelle en historie om identitet, selvstendighet og mot, og den emosjonelle kjernen traff meg mer enn jeg hadde forventet… og av og til er det akkurat nok.
Bonus: Den uventede forelskelsen
Jeg må også innrømme at jeg ble skikkelig imponert av «K-Pop Demon Hunters». Musikken er ekstremt fengende, smart produsert og brukt på en måte som faktisk driver historien fremover. Samtidig er grafikken fargesprakende, leken og full av energi, med actionsekvenser som føles både kreative og presise. Det er en film som er umulig å ikke smile av, og som ble langt bedre enn jeg hadde sett for meg. Guttungen på 8 år elsker den også.
