Når en ny trussel banker på døren, blir igjen «The Expendables» tilkalt for å rydde opp i andres rot. Selvfølgelig med en god bunke cash som betaling.
Expendables-filmene har i all sin tid eksistert kun for et enkelt formål. Å hylle actionfilmene fra 80 og henholdsvis 90-tallet. Expendables-filmene er så nærme B-film du får det i dagens filmlandskap. Alle de tre tidligere filmene i serien hadde nok av actionhelter å velge mellom.
Navn som Arnold Schwarzenegger, Bruce Willis, Jet Li, Chuck Norris, Harrison Ford blant andre har alle tatt turen innom testosteron-sirkuset siden den aller første filmen kom ut i 2010.
Det ser derimot ut som om Expendables 4 har glemt dette, fordi rollegalleriet kan ikke omtales som stort annet enn en stor vits.
I film nummer fire returnerer kun (komisk nok) fire av seriens originale medlemmer til enda en eksplosiv actionfest. Av disse er det kun Sylvester Stallone og Dolph Lundgren som kan regnes som faktiske actionstjerner fra 80 og 90-tallet. Bortsett fra Jason Statham og Randy Couture består resten av rollegalleriet kun av nye fjes som henholdsvis Megan Fox og 50 Cent. Var de født på 80-tallet i det minste? Jo, la meg sjekke Wikipedia! Megan var et!
Expendables 4 har altså greid å miste den lille identiteten de hadde igjen. Expendables 4 greier ikke å konkurrere med dagens giganter som John Wick og The Equalizer og det er fordi Expendables-serien aldri var ment å konkurrere mot disse. De er rett og slett ikke ment for samme målgruppe. Dette virker det dog som om filmskaperne har misforstått. De legger større vekt på å legge til nye karakterer som i utgangspunktet ikke har noe i en slik film å gjøre. Sjarmen var jo at dette var en filmserie der de gamle actionheltene kunne skinne i en B-film laget for et spesifikt publikum.
Expendables 4 sine to beste tilskudd er utvilsomt Tony Jaa og Iko Uwais. Begge er kampsportutøvere og er kjent for å gjøre brorparten, om ikke alle, av sine egne stunts. Her får ingen av dem bevise hva de faktisk er gode for. Begge to spiller totalt uinteressante og generiske karakterer som aldri får vise sine ferdigheter. Dette er synd. For min egen del er det spesielt synd at Iko Uwais ikke får mer å jobbe med som skurk. Han spiller tross alt hovedrollen i The Raid Redemption (2011) som fortsatt over ti år etter er toppen av actionfilmer den dag i dag.
Filmens manus er stappfullt av beleilige situasjoner og ulogiske slåsskamper som ikke fører historien fremover. Vitsene treffer ikke og manuset er såpass tørt at det får Sahara-ørkenen til å virke som det fuktigste stedet på kloden.
Jeg er fullt klar over at dette er en B-film på papiret, men effektene er såpass konsekvent elendige at jeg begynner å lure på hvor pengene gikk?
Om man skal ta Dolph Lundgren på ordet hadde denne filmen angivelig «100 millioner dollar» i budsjett. De pengene kan ikke ha blitt spyttet inn i effektene, men heller i lommene til de tilbakevendende hovedrolleinnehaverne Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Jason Statham og Randy Couture.
Filmens datagrafikk fremstår direkte falsk og ukompatibel med resten av filmen akkurat som om den virkelige og den digitale verdenen skulle eksistere parallelt i sanntid. Man skulle nesten tro de hadde «vi fikser det i post-holdningen». Sist jeg sjekket kunne ikke en digital eksplosjon fremstilles overbevisende i Microsoft Paint med en liten malebørste.
Lydmiksen er faktisk ganske god, men når man setter den sammen med de pinlig dårlige effektene føler man en tydelig avstand mellom bilde og lyd. Hele poenget, med en film er at jeg skal kunne drømme meg bort, men når det er såpass åpenbart at det jeg ser på lerretet ikke samsvarer med det jeg føler på kroppen blir det vanskelig å leve seg inn i handlingen. All spenningen forsvinner totalt.
Det hjelper heller ikke at mange av nærbildene er filmet foran en grønnskjerm som får meg til å tro at de ikke en gang hadde kjøretøy på sett, men heller satt i en grønn rigg som senere skulle males inn med en digital bil.
Expendables 4 er en film som gjør en av de aller største tabbene av dem alle. Den velger å la fansen den allerede har, ligge i grøfta til fordel for å appellere til flere.
Konsekvensen av dette er en film som er et sammensurium av ideer og oppbrukte klisjeer. Sluttresultatet er en film som totalt sett ikke er laget for noen.
