Dette er en filmfortelling som kommer til å sitte med deg i lang tid etter rulleteksten kommer på skjermen.
I Fedrelandet møter vi Margreth Olins far Jørgen.
I en kort prolog forteller Olin at motivasjonen bak filmen var noe faren hennes hadde fortalt henne:
«Følg mine i fotspor i et år, så skal du få vite hvem jeg er. »
Olin følger faren sin i løpet av et år; fra vinter til vinteren året etter. Jørgen blir vår guide til Oldedalen i Nordfjord. Oldedalen er et magisk, eventyrlignende sted som trollbinder deg fra start til slutt.
Olin viser en fantastisk kløkt og fortellerevne i måten hun klarer å balansere de forskjellige elementene i filmen.
På en måte er filmen et kjærlighetsbrev til Oldedalen og Norges fantastiske natur. En elskov forsterket av forførende strengemusikk av Rebekka Karijord.
Dette er nasjonalromantikk på høyeste nivå og av øverste klasse.
På en annen side er filmen et kjærlighetsbrev til Olins far og hans tilhørighet til denne naturen. Et eksempel på dette er måten Olin klipper sammen scener med faren og naturen. Hun klipper eksempelvis sammen farens ansikt og Jostedalsbreen. Den grandiose, episke naturen sidestilles og settes i kontrast med farens rynker. Farens erfaringer.
Når man sier at Jørgen har en tilhørighet til naturen så forsterkes dette ytterligere av hans evne til å fortelle om alt som har skjedd i Oldedalen gjennom århundrer. Familien hans har røtter tilbake til 1600-tallet. De har vært med på å forme naturen rundt omkring i Oldedalen. Jørgen peker på flere elementer i naturen som er der på grunn av hans forfedre. På grunn av de som gikk i naturen før ham. At Olin følger ham gjennom denne reisen, gir oss en personlig innsikt i denne historien som ikke ville blitt det samme hvis han bare fortalte historien i en bok eller lydklipp.
Olin er dyktig på å vite hvordan hun skal strukturere en scene. Hun lar ofte klippene vare lenge. Det gir oss mulighet til å nyte naturen. La oss drømme bort til alt det fantastiske Norge har å by på.
Noen klipp får kun naturlig lyd fra naturen, mens andre forsterkes av musikken til Karijord. Dette gir naturscenene bedre variasjon. Det er ikke bare episke krescendoer. Noen ganger må vi få en avslappet scene hvor vi kan se på naturen som den faktisk er. Noen klipp blir videre forsterket av synging fra Olin mor, eller at Jørgen forteller en historie eller forteller et dikt. Det er en nøye kalkulert balanse i filmen som er verdt å beundre.
Denne stilen kommer nok ikke til å appellere til alle. Noen kan se på Fedrelandet som treig og langtenkelig. Dette er ikke den typiske actionfylte blockbusteren som mange ser på kino, men hvis man ønsker et majestetisk og personlig kjærlighetsbrev til naturen, så er dette en film som er vel verdt å se.
