I løpet av kjappe én time og tolv minutter blir vi kjent med samholdet til innbyggerne på stedet som kalles Vidaråsen i Tønsberg – og ikke minst stjernen selv, Ola Henningsen.
Ola er en smilende og positiv kar som er en innbygger på Vidaråsen. En «helt vanlig fyr», men også litt uvanlig. Gjennom filmen stjeler Ola hjertene til publikum, og gir store smil og flere realitetssjekk tilbake i gave til seeren.
Ola har nemlig en lett funksjonshemming, som fører til at han kanskje trenger litt ekstra hjelp ovenfor andre. Ikke la det lure deg, han er fortsatt den oppegående og smarte sjela som elsker livet. Kanskje har han også forstått litt mer av hva det egentlig handler om, det å leve, enn oss travle hverdagsmennesker!
Med fint kameraarbeid fra regissør Ragnhild Nøst Bergem får publikum i Ola – en helt vanlig uvanlig fyr et intimt innblikk av hvordan det er å leve i et slikt bofelleskap, samtidig som det skaper et forhold mellom Ola og publikummet. Det er ikke bare på Vidaråsen det skjer, det er også scener fra København og Oslo. Olas beste venn blant de ansatte på Vidaråsen, Lasse, har flyttet tilbake til Danmark for å være nærmere familien sin. Dette noe Ola har vanskeligheter med å akseptere. Han savner Lasse og alle de gode samtalene de hadde. Det blir det en ny hverdag for Ola. I denne hverdagen reflekterer han på hvordan han kan bli mer selvstendig.
Filmen skildrer fint hvordan det er å være Ola, og det uten å få diagnosen hans til å virke som en byrde, men heller å være unik. Med flere komiske øyeblikk, er det også en seriøs realitet i bildet. Gjennom filmen reflekterer Ola hvem han er, og hvorfor han er sånn. Noen dager er det litt vanskeligere å snakke om det enn andre, men allikevel får vi en bedre forståelse på hvordan verden fungerer gjennom øynene til Ola.
Musikken er essensiell for filmen, den legger en fin og seriøs undertone for filmen. Sammen med kameraarbeidet og klipp, ruller denne filmen fint videre. Selv om vi ikke nødvendigvis kjenner Ola personlig, så forlater man fortsatt kinosalen som om man gjorde det.
Jeg likte dokumentaren Ola – en helt vanlig uvanlig fyr veldig godt. Den er helhetlig en kjempefin historie, med intime øyeblikk. Det er modig gjort av Ola, som setter seg selv og livet hans på storskjermen for mennesker å se. Dette er også en kjempefin mulighet å rette søkelyset på mennesker som har en diagnose, og få alle inkludert.
Regissøren skal også få skryt for å la Ola snakke og være seg selv. Jeg kan se for meg at det kunne vært litt for lett å si «gjør heller det eller det» som regissør, for det faller naturlig i det yrket, sånn at det skal se bedre ut for filmen. Jeg føler at dette er noe som bidrar til den såre og åpenheten Ola viser oss, og det hvor personlig det blir for publikum.
