Filmen Bunadsgeriljaen forteller historien bak opprøret som spredte seg over hele landet.
I 2019 startet Anja Cecilie Solvik et opprør mot den planlagte nedleggelsen av fødeavdelingen på Kristiansund sykehus. For å markere motstand sverget hun å ikke ta av bunaden sin før kampen var vunnet.
Regissør Mari Nilsen Neira har satt Solvik i sentrum av handlingen. Som initiativtakeren for Bunadsgeriljaen er det interessant å se hvordan lederskapet påvirket hennes helse, ekteskap og forhold til barna sine.
Anja blir fremstilt som en lidenskapelig og karismatisk person som er villig til å ofre mye for å lykkes. På en side er hun en tydelig fanebærer for saken, og virker sikker i sin kamp. På en annen side tar filmen seerne med bak kamera for mer personlige, emosjonelle og såre øyeblikk.
Samtidig så må det understrekes at filmen ofte skyr seg unna de harde samtalene. Etter hvert som opprøret har vart en stund så tærer kampen på Anjas forhold til mannen og datteren sin. Filmen stadfester at dette skjer, men gir ikke noen dypere refleksjon rundt hvordan det påvirker Anja. Her kunne eksempelvis spørsmål som «Er det verdt det?» eller «Vurderer du å gi deg?» være interessante spørsmål å få svar på.
Denne frykten for å komme for nære går også igjen i måten filmen forsøker å vekke følelser hos publikum. Anja forteller i starten av filmen om de mange fødslene som nesten har gått galt. Om alle kvinnene som har født i en busslomme, i veikanten, eller i ambulansen på veien til sykehuset. Filmen har også med opptak av samtaler til AMK om fødsler som må reise langt for å komme til Kristiansund eller Molde. Dette hjelper litt med å forklare behovet for fødeavdelingen på Kristiansund.
Det som derimot mangler er den følelsesmessige tyngden som dette temaet faktisk krever. Her kunne filmen slått mye hardere ved å ta med intervjuer med leger, jordmødre eller mødre som har mistet noen fordi reiseveien var for lang. Om alle de som fikk livene sine ødelagt fordi en politiker følte de kunne spare noen kroner på å samle fødetilbudene på stadig færre steder rundt om i landet.
På en måte er det forståelig at regissør Neira ønsker å fokusere på Solvik sin kamp, men når de allikevel har med alle disse eksemplene underveis så virker det som at de kaster bort muligheten til å virkelig understreke den brutale sannheten om at mennesker dør på grunn av måten helsetilbudet er satt opp.
Noe som også blir fremhevet underveis er at Anja og andre medlemmer i Bunadsgeriljaen ser på protestbevegelsen som en kamp for kvinners rettigheter i det norske samfunnet. Det blir dermed en moderne kvinnekamp for likestilling. Dette kommer både fram i måten Anja forholder seg til den aktive rollen hun har i geriljaen, men også kampen for kvinners helse i Norge i dag.
Dette er et viktig element som treffer bra i filmen, men nok en gang så sliter Neira med å få frem den dybden og nyansen som tematikken krever. Det blir litt for overfladisk. Filmen påpeker et problem i samfunnet, men gjør ikke så mye ut av det. Stadfester det uten å grave dypere om hvorfor det er sånn.
Her kan man også påpeke at noe man savner rundt Anjas kamp er en større refleksjon rundt situasjonen i Norge. Man får vite at hun kjemper for å bevare fødeavdelingen i Kristiansund, men man får ikke noe innblikk i hvordan hun forholder seg til de som er uenige.
Forstår hun argumentene, men er bare uenig? Godtar hun det at et bedre fødetilbud ville kostet mer penger, men mener det er verdt det uansett?
Filmen trenger selvfølgelig ikke å besvare alle spørsmålene man kan tenke seg her, men å sette bevegelsen i en litt større samfunnskontekst ville hjulpet å fengsle flere seere. Det ville gitt filmen en litt bredere appell.
Hvis man skal gjøre en rask vurdering av de mer tekniske aspektene, så kan man gi honnør til regissør Mari Nilsen Neira på strukturen i filmen.
Historien er enkel å følge. Selv om det ikke alltid treffer så hardt som det kunne, så er det alltid engasjerende.
Filmen er filmet på en måte som bringer seerne tett på Solvik. Musikken forsterker ofte scenene uten å være forstyrrende. Alt i alt er det kompetent laget film som mangler litt tenner for å virkelig bite seg fast i seernes hukommelse.
Konklusjonen min blir at Bunadsgeriljaen er en viktig og engasjerende film om kampen for et verdig fødetilbud i hele Norge. Regissør Mari Nilsen Neira får frem Anja Cecilie Solvik sin kamp, og tar med seerne bak kulissene til en av de mest kjente norske motstandsbevegelsene i moderne tid. Filmen er ikke alltid villig til å stille de virkelige vanskelige spørsmålene. Man ender derfor opp med et litt overfladisk innblikk i en sak som fortjener mer oppmerksomhet.
