Willem Dafoe kjente frykten for å dø da han spilte inn scener til The Lighthouse

Dafoes motspiller denne gangen er ingen ringere enn «Twilight»-stjernen Robert Pattinson. Foto: UIP / A24 Pictures

Hollywood-veteranen Willem Dafoe (64) lot seg begrave levende i sin nye, Oscar-nominerte film – og likte det.

I disse dager entrer The Lighthouse norske kinoer: Et svært kritikerrost og grøssende drama fra havgapet, som også høster gode anmeldelser i Norge.

NRK P3 gir filmen terningkast seks, og det samme gjør KINOMAGASINET.

William «Willem» Dafoe forteller at han gikk dramametodisk til verks for rollen.

Først la han an fullskjegg. Siden flyttet han til en spartansk fiskerhytte i Nova Scotia for å få en smak av livet som fyrvokter.

Så, idet kameraene rullet, lot han seg begrave i havgapet av motspiller Robert Pattinson.

– Det er vanskelig, for du uroer deg for pusten og kjenner på frykten for å dø, innrømmer Dafoe da vi møter ham i London.

– Samtidig er det en gave, fordi det pusher deg til et sted som er vondt å nå. Det blir en nøkkel som åpner opp følelser du ellers ikke ville kunne beskrive. Sånn sett blir det som hele filmen for meg – vanskelig, men gledelig, fortsetter han.

Vanebrytende
Fire ganger Oscar-nominerte Dafoe har spilt i over 100 Hollywood-filmer, ifølge Internet Movie Database (IMDb).

Han legger ikke skjul på at han på dette stadiet jakter fysiske og psykiske utfordringer.

– Det gir muligheter til å bryte med vanene mine, noe jeg tror er vesentlig, forklarer han iført vinterstøvler og V-genser.

– Alt i verdenen vår konspirerer for å skape vaner og gjøre oss til slave av ting. Spesielt som skuespiller må du sørge for å holde deg våken, mottakelig og i live. Og iblant må det ekstreme situasjoner til for å vekke deg.

I så måte mener Dafoe at han har funnet to hensiktsmessige samarbeidspartnere ved navn Robert: Eggers – regissøren som debuterte med kultgrøsseren The Witch i 2015 – og superstjernen Pattinson. Sistnevnte spiller ferskingen som mønstrer på hos ringreven Wake i skjærgården, hvorpå det raskt blir konflikt.

– Lite godt kan komme ut av at to menn er fanget i en gigantisk fallos, humrer Dafoe, før han gjør et forsøk på å analysere den snodige svart-hvitt-historien:

– I sin kjerne tror jeg den drøfter elementære saker om identitet, trossystemer og greier enkelte ikke går på kino for å se. Men jeg vil avvise at den ikke er folkelig, nettopp fordi den er så elementær. Den handler om natur, om relasjoner – den er eksotisk og tar deg med på en reise.

Anderson neste
Dafoe skal ikke ha fulgt Pattinsons fortid som vampyridol.

– Jeg hadde aldri sett Twilight. Jeg trengte ikke det, hevder han.

– Jeg visste at «Rob» etter hvert har skaffet seg et rykte som eventyrlysten og eksperimentell. Vel, det har vi til felles. Selv om vi har veldig ulik tilnærming, likte jeg å jobbe med ham. Han har høy arbeidsmoral. Skjønt han liker å gi inntrykk av noe annet, er han dedikert.

Selv har den voksne Dafoe utmerket seg blant annet med tett Wes Anderson-samarbeid. I løpet av 2020 dukker han opp i samme manns The French Dispatch.

– Hva kan du avsløre om prosjektet?

– Fint lite, fordi jeg har en temmelig liten rolle. Jeg vet bare det jeg vet fra et par dagers opptak i Frankrike: Det er Wes, han er i toppform, han har et flott ensemble, og alt er som vanlig vakkert realisert.

Frigjort verktøy

– Hvorfor går du tilbake til ham?

– Fordi jeg er fan, og han spør. Dessuten liker jeg instruktører med sterk personlig visjon. Jeg liker å være et verktøy for dem. Når du jobber mot andres mål, frigjør det deg og gjør deg mer tilgjengelig.

– Hvilke vaner har du brutt med etter The Lighthouse?

– Det er privat.

Dafoe flekker ulvegliset som bidro til gjennombruddet hans på 80-tallet – og røper litt likevel:

– Jeg har fått et annet forhold til aldring. Jeg mener, jeg er blitt 64, men føler meg ikke sånn. Så å spille en så autoritær og rituell 64-åring har gitt meg en mer fleksibel og komplett forståelse. Jeg får bare håpe at det var gjennomsiktig nok til at jeg får publikum med meg. (NTB)

Anmeldelse: The Lighthouse