Fakta om Sonic the Hedgehog
Sonic the Hedgehog var spillet som startet karrieren til Sonic the Hedgehog og Sonic Team.
Det ble sluppet 23. juni 1991 i Nord-Amerika for Sega Genesis. Den europeiske versjonen ble sluppet senere i juni 1991 for Sega Megadrive. Den japanske versjonen ble sluppet den 26. juli 1991 for Megadrive. Spillet ble relansert flere ganger som for eksempel for Sega Saturn i 1997 som en del av Sonic Jam.
Den amerikanske versjonen manglet «parallax scrolling».Parallax er at bakgrunnen beveger seg i ulike lag med ulik hastighet. Dette "livgir" spillet veldig. Den originale japanske versjonen hadde alle disse detaljene, og versjon 2.0 av den japanske versjonen hadde også fikset «spike-buggen». (Spike-buggen var at du døde hvis du landet på piggene og spratt på noen andre pigger døde du, tross den midlertidige udødeligheten som du får hvis du blir skadet men har noen ringer slik at du overlever likevel.)
Dette spillet var det første spillet som virkelig drev Genesis (Mega Drive) til sin store popularitet i Nord-Amerika. Etter det hadde blitt sluppet, erstattet det etterhvert Altered Beast som det spillet som fulgte med konsollen.
Sonic the Hedgehog la til fartselementet til den standard plattformformelen, og introduserte andre unike elementer i tillegg, som loopene og springbrettene som nå blir assosiert med spillserien.
I spillet må Sonic hindre Doctor Ivo Robotnik (Doctor Eggman i Japan) fra å få tak i kaossmaragdene i sitt forsøk på å få herredømme over Mobius.
Det fantes også en versjon av Sonic the Hedgehog sluppet for Sega Master System og Game Gear som fulgte designet til Megadrive-versjonen omtrentlig, skjønt med noen forskjellige zones og et levelkart.
Hovedkjeltringen, Doctor Eggman, har alltid blitt kalt det i de japanske titlene, men i de europeiske og amerikanske versjonene har han blitt omdøpt til Doctor Ivo Robotnik. Det har vært slik til Sonic Adventure, der det har blitt forandret til Doctor Eggman.
Selv om Genesis\Mega Drive-versjonen var ekstremt populær i USA og Europa, fikk Sonic the Hedgehog bare lunken respons i Japan. Sonic ble ikke populær før Sonic Jam.
Alle tre versjonene (amerikansk, europeisk/japansk original og 2,0) er tilgjengelig på Sonic Mega Collection.
Nesten tretti år etter hans debut, er det få som vil kalle spillfiguren Sonic the Hedgehog sin karriere for stabil.
Den kjente SEGA-maskotten har vært involvert i en haug med markeds-skandaler, vært med i en rekke katastrofalt dårlige spill og håndtert av vilt forskjellige markedskrefter over hele kloden. Det siste eksemplet har vært den omdiskuterte filmen Sonic the Hedgehog – som omsider kom på kino i februar 2020.
I 2014 ble det annonsert at Sony Pictures skulle samarbeide med Marza Animation Planet (et japansk animasjonsstudio med røtter i SEGA) for å skape en Sonic-film. Fans så umiddelbart potensiale i dette prosjektet, for Marza Animation Planet hadde tidligere stått for en av de mest spektakulære filmssekvensene i spillmediets historie: Åpningsvideoen til Sonic Unleashed fra 2008. Der var det godt koreografert action med dataanimasjon tilnærmet Pixar-nivå, og håpet var at Sony sitt filmprosjekt ville bety en helaftens utgave av denne elskede sekvensen.
Det velkjente åpningsbildet til det klassiske Sonic the Hedgehog-spillet som kom ut på SEGA i 1991.
Fire år senere kom den første traileren. Her var det snakk om ekte mennesker i ekte omgivelser (inkludert Jim Carrey som den ikoniske Dr. Robotnik) satt opp imot et forsøk på en slags realistisk variant av Sonic-karakteren. Det er vanskelig å beskrive hvor dårlig mottatt Sonic-designet i traileren ble. Ingenting i traileren møtte forventningene, og Sonic sitt karakterdesign var bare vondt å se på, var det mange som mente.
Etter en storm av kritikk annonserte regissør Jeff Fowler at filmen, som i utgangspunktet skulle komme i november 2019, ville bli forsinket for å justere Sonic-karakteren sitt design. Det var klart at publikum hadde en direkte innvirkning på filmens produksjon i løpet av markedsføringskampanjen, noe som i seg selv er historisk for filmbransjen.
Noen måneder senere ble den nye Sonic avslørt. Fansen var fornøyd. Så fornøyd at mange var villige til å overse de andre feilene filmen fortsatt så ut til å ha. Selv med et forbedret design var det lite i markedsføringen som tilsa at dette var en tro adaptasjon av kildematerialet. Sonic har en rik historie med varierte karakterer, fortellinger og spenningsmomenter. Allikevel nøyer Hollywood seg med å lage en slags blanding av E.T. og Alvin og gjengen, for så å kalle det en Sonic-film.
Noen var kjappe til å påpeke hvordan all kritikken mot filmen nærmest forsvant bare ved at filmskaperne endret på Sonic-designet. Sammenligninger ble trukket mellom dette og New Coke-skandalen på 80-tallet, da Coca-Cola introduserte en tvilsom erstatning av sin opprinnelige oppskrift. Reaksjonen fra kundene deres var negativ og høylytt, så bare tre måneder senere ga firmaet ut «Coke Classic», som fikk salget deres til å hoppe i været. I ettertid kan man spekulere i om Coca-Cola med vilje erstattet oppskriften sin for å vekke enda mer interesse for det originale produktet.
Planlagt eller ei, det som virket for Coca-Cola har nå fungert for Sonic. Filmen har fått god omtale etter utgivelse av både fans og anmeldere. Rosen er særlig rettet mot designet av Sonic, muligens fordi det første designet står klart i minnet på de fleste. Dette til tross for at filmen ikke gjør noe særlig annet for å vinne over publikum. Lignende filmer (Alvin og Gjengen-filmene, Hopp, Smurfene) ligger vanligvis tynnere an når de har med kritikerne å gjøre.
Første filmdesign av Sonic.
(Artikkelen fortsetter nedenfor.)
Les også:
Et forsøk på å påpeke dette kan bli møtt med følgende innvending: «Ro deg ned. Filmskaperne lyttet tross alt når vi klagde på designet, så la oss ikke være for harde mot dem. De jobbet overtid for at vi skulle få en bedre film.»
Er denne sympatien til et søkkrikt produksjonsselskap og deres kommersielle interesser egentlig fortjent, og kanskje viktigere: Er en slik holdning det sunneste for filmindustrien i lengden?
Når filmselskaper åpent innrømmer feil og endrer på filmen sin som følge av kritikk fra publikum, gir det oss en forbrukermakt som vi sjeldent har hatt før. I Sonic-filmens tilfelle virker det derimot som at folk mer eller mindre ble lurt til å bry seg. Spørsmålet gjenstår: Var dette publikummets seier, eller var det nok en seier for kyniske markedskrefter og deres tvihold på vår barndom?
Les også KINOMAGASINETs anmeldelse:
Facebook
RSS