Anmeldelse: Tom of Finland

Terningkast fire til Tom of Finland fra KINOMAGASINETs anmelder.

Med glede og forventning satte jeg meg godt til rette i Cinemateket i Oslos leneseter for å nyte Finlands mørke fyrverkeri av en Oscarkandidat.

Cinemateket. Førpremiere under Oslo Fusion, 22.09.17. Det var allerede full lærfest i kinosalen på førpremieren til Tom of Finland. Smilende karer fra Scandinavian Leathermen (SLM) – sist sett på NRK tv-serien Jævla homo – hadde stilt opp i full lærmundur på Oslo Fusion Filmfestival.

I store deler av verden kalles lærhomser nettopp «Toms Men», etter den berømte homokunstneren denne filmen handler om.

Filmen er suggererende og brå på sitt beste, klipper kjapt, lyden smeller samtidig med neste scene. Musikk og lyd i filmen er kanskje noe av det som gjør at vi blir revet med i historien, lydbildet og rytmen forteller ofte mer enn ord. Overdådig symbolsk når homocruising i parken kryssklippes med bombefly over Helsinki under andre verdenskrig. For her var han, løytnant Laaksonen, den gang uvitende om at han skulle bli den som tegnet uniformsfetisjistene, lærhomsene og andre glade menn-som-har-sex-med-menn fram i lyset og verdens bevissthet.

Jeg tipper mange av mennene i kinomørket har hatt sånn herlig, uforpliktende sex med hverandre, og at mange av oss var spente på hvor nærgående den finske filmskaper Dome Karukoski ville skildre undergrunnsklubbene i Helsinki, i Berlin og i California på 30-, 40, 50-, 60, 70,- og 80-tallet.

Filmen har jo fått tolvårs-grense! Men slapp av, det er helt trygt å ta med tolvåringen på denne filmen. Ungdom kan gjerne lære om den vonde historien da politiet jaktet med batonger på homofile og sperret dem inne, samtidig som filmen hele veien ufarliggjør annerledes lyster. For synspunktet til «Tom», eller Touko som er kunstnerens virkelige navn, er alltid at hans tiltrekning til menn, særlig dem i lær, er en positiv drivkraft i livet. Filmens undertone er at fetisjer, tau og hardhendt sex hverken er mystisk eller farlig, men lyster som syder av glede og kjærlighet.

Seksualiteten blir sjelden eksplisitt i filmen, annet enn i de mange grove tegningene signert «Tom of Finland». Den seksuelle undertonen fanges gjennom filmens rytme, hurtige glimt av menn i akten, nærklipp av kåte øyne gjennom sigarettrøyk, av film-noir-aktige bakgater, tåke, mørket og musikken. Det finnes hemmelige klubber og middagsselskap der menn danser med menn, og politiet som «raider» disse. De voldsomme politimennene og strenge offiserene gjør det vondt og voldelig i blant. Homofili var jo forbudt. Men i tegnerommet gjør Touko de harde slagene og tøffe typene om til erotikk.

Filmen er biografisk og forteller hvordan pornotegningene på gutterommet i Helsinki finner veien ut til Europa og USA og ender med å bli regnet som kunst og skape en hel bevegelse av Leathermen – lærhomser. Moro for oss nordmenn er at Jakob Oftebro har en viktig rolle som en av de rike amerikanske fansene som bringer «Tom of Finland» til USA.

Hovedrolleinnhaveren Pekka Strang, som er mer kjent fra teater enn film, ser ut som Laaksonen selv og spiller lavmelt og autenisk. Etter min smak blir filmens dveling ved Strangs oppgitte ansiktsuttrykk ofte ikke spennende nok. Han ser rett og slett for lik ut som kåt, redd eller sint. Han prøver seg på en «Clint Eastwood», men klarer det ikke helt. Gledesutbruddene føler vi derimot, kanskje en av grunnene til at den egentlig ganske mørke historien føles mest som en triumf. Og det er den jo! I våre dager går lærhomsene åpent ut på gater og i media.

Antagonisten i filmen er på mange måter samfunnet selv, forbudet. Imidlertid er søsteren til Laaksonen den mest interessante skikkelsen, hun som elsker ham, og støtter ham gjennom etterkrigstraumene, men som gjennom hele filmen viser en passiv-aggressiv holdning til hans homoserier. De er begge illustratører for samme firma, og bor sammen i mange år. De kjemper til og med om kjærligheten til samme mann, han som blir «Tom of Finland» sin livspartner.

Det grepet i filmen jeg liker aller best er hvordan fantasifigurene i Laaksonens hode får liv på lerrettet, motorsykkelgutta var møkkete og pinglete, men i tegnerens strek blir de overdådig muskuløse og velutstyrte på alle måter. Særlig får vi stadig møte «Kake», Tom of Finlands mest kjente figur, han har filmskaperen brukt som symbol for at sexfantasier gir glede og energi og ikke er noe å skamme seg over. Lærhomsene og lærlesbene jeg snakket med etterpå var enige: Filmskaperen har laget filmen «innenfra», han må selv være fan av Tom of Finland og hans pornokunst.

Dome Karukoski er Finlands mest bejublende nålevende filmregissør, likevel er det nok mange i Norge som ikke helt har fått med seg hvem han er. Han vant Amanda for beste nordiske filmdebut med Beauty and the Bastard i 2006 og han er den eneste finske filmregissøren noensinne som har blitt nominert til beste regi for alle sine langfilmer, seks i tallet. Flere av filmene handler om finsk ungdomskultur eller er drama om unge mennesker, men han har også laget en roadtrip- komedie, Lapland Odyssey, samt en politisk film, Heart of a Lion, om en neo-nazist som blir forelsket i en kvinne som har en svart sønn. Nylig takket han ja til å lage en biografi om J.R. Tolkien, med vekt på ungdomstida hans.

Derfor undrer det meg at en stor filmskaper som Karkoski ikke klarer å fortelle historien mer dramatisk. Ofte gir ikke filmen noe motstand, men farer over fortellingen med harelabb. Den eneste virkelig motstanden i historien er det søsteren som står for, men denne er ganske sublim og blir sjelden nervepirrende eller dypt engasjerende.

Den gode, stolte, varme følelsen jeg satt igjen med etterpå, og den viktige historien som blir fortalt, hadde kanskje holdt til en sekser på terningen. Dessverre skjemmes filmen av ujevnt håndverk, det virker som budsjettet tok slutt i siste del av filmen. Viktige deler av historien fortelles helt overflatisk og uten interessant dramatisk motstand. Det gjelder særlig hvordan Laaksonen blir konfrontert med at tegningene hans sprer aids, og hvordan filmen beretter om hans livspartners sykdom. Jeg ruller derfor en firer, men anbefaler alle, fra tolv år og oppover, å se denne filmen.